The curse of pensum

I går ble jeg ferdig med min nest siste eksamen, i medieteori. Etter 4 altfor korte timer, 12 sider og tendenser til både krampe og vannblemme ble jeg ferdig. Sannsynligvis og forhåpentligvis for alltid. De to første oppgavene, av eksamenens fire totalt, tror jeg ble ganske ålreit besvart, men på de to siste fikk jeg litt akutt hukommelsestap. Jeg klarte likevel å skrive noen sider omkring emnene. Så jeg håper det er nok for en ok karakter, ikke bare ståkarakter. Jeg har tross alt jobba en del med det i den siste tiden - jeg har lest drøssevis med pensum, og kvelden før pugget jeg på detaljer. Uheldigvis fokuserte jeg på feil områder i forhold til spørsmålene vi fikk, men sånn er det bare.

I perioden med pensumlesning har jeg nesten blitt gal. Å sitte isolert i en hybel for seg selv, hvor man må tvinge seg til å lese hvertfall ett kapittel til før man legger seg/tar en pause/etc. er ikke sunt. Det verste er egentlig at pensum stort sett (mesteparten - med unntak av diverse uforståelig gibberish/utdaterte artikler/generell usaklighet) var ganske interessant (og lettlest, sånn egentlig)! Det var helt mot mine forventninger (der får jeg for å ikke gjøre meg kjent med pensum litt tidligere). Det betyr derimot IKKE at det var uproblematisk å komme seg gjennom det hele. Når man må lese hovedsakelig av plikt, og med den viten om at man må huske viktige detaljer, blir motivasjonen dårligere.

Det er en irriterende selvmotsigelse - at det faktisk er interessant, men at man likevel ikke klarer å bli oppslukt i det.

Men jeg har faktisk blitt mer motivert til å lese jevnt gjennom hele året, i neste semester og fremover. (Aahhh, I'll have to come back to me on that one. For det SKJER sikkert ikke...) Jeg merker f. eks at hvis jeg hadde lest og hatt den kunnskapen jeg har nå, så ville den hjemmeeksamnen jeg hadde før jul også gått mye bedre. Jeg leste faktisk ikke noe til den, men plukket heller tilfeldige sitater ut fra boka som referanser. Det funka jo (fikk C), men det er ikke en veldig behagelig måte å jobbe på. Jeg satt jo der i flere uker og hadde angst.

I dag våknet jeg av meg selv rundt klokka 10.00, noe som er insane - SPESIELT fordi jeg var oppe seint og så på Community (which is AWESOME - oh man!). Jeg er tross alt ferdig med Cougar Town, som også er ganske awesome. Det får meg hvertfall til å føle meg glad og underholdt. Her er en smakebit (skulle ønske jeg var så positiv):

Me phone come back, life is good, me scalp got rubbed by a chinese dude. JAMAICA!

Dette er bare komisk (hvertfall hvis man har fulgt med på serien):