Det slår meg...

...at jeg ikke har skrevet et kløyva ord om min tilstedeværelse på Øyafestivalen (lørdagen). Siden jeg nå har sovet i nesten 12 timer (på grensen til å være for mye av det gode), er jeg opplagt nok til å skrive en liten rapport derfra også. Nå ødelegger jeg jo det fine opplegget med å være kronologisk, men det får man leve med.

Kom til Oslo sent fredag kveld, og ble hyggelig tatt i mot av Giskens mor. Gisken jobbet jo på Øya, så hun kom ikke hjem før ca en halvtime, tre kvarters tid etter at jeg kom. Så gjensto det bare å legge seg å sove. Lørdagen våknet vi til passende tid, spiste litt frokost, og fikset det vi skulle før vi dro retning Middelalderparken. Kom oss inn på festivalområdet, gikk litt rundt og så Bob Hund. Fant ut at man kunne spille Rockband The Beatles, så det gjorde vi. Gikk og gikk og gikk litt til før vi dro for å se på Norma Sass spille. Jeg hadde hørt om dem, men aldri på dem men jeg syns de var kjempeflinke. Etter konserten forlot Gisken meg for å jobbe, og jeg ble vandrende rundt i regnet alene, og så litt forskjellige konserter av artister og grupper jeg aldri har hørt om før, spiste litt og knabbet til meg gratis stuff (som jeg måtte presse ned i en minimal veske - good choice). Dagen gikk, og gjørma ble verre og verre. Situasjonen på bildet til høyre er i grunn ganske mild i forhold til noen av de andre stedene. På steder hvor det var litt bakke, var det rimelig ille. Et tykt lag med gjørme i en utfordrende skråning gjorde at man fryktet det verste - nemlig å dette med mest mulig kroppsareal ned i den herlige mørja. Men denne frykten vennet man seg rimelig raskt til, da det regnet stort sett hele dagen. Søkte ly hos spilleteltet ved noen anledninger, og fikk ladet opp til å dra ut og se konserter (og overraske Gisken med en rosinbolle). Så blant annet Karin Park spille, før jeg dro for å se på det jeg gledet meg aller, ALLER mest til å se: Röyksopp! Mot alle odds sluttet det faktisk å regne under denne konserten, og savnet etter en gratis Sony Ericsson-sydvest ga seg. Om været endret grunnet Röyksopps sjamanliknende kostyme, vites ikke. Konserten var i alle fall herlig. Musikken var ganske annerledes enn det jeg har hørt på cd, men det overrasket meg egentlig ikke. Röyksopp hadde med seg gjester, Robyn og Anneli Drecker, og jeg trodde også at Karin Dreijer hadde tatt seg turen, men jeg tok visst feil. Uansett, en helt herlig konsert, men jeg skulle gjerne ønske den hadde vart lenger! Det føltes ikke ut som om det var lange tiden de fikk spille - kanskje litt mer enn en time. Noen av sangene de spilte var "Eple", "Only This Moment", "Poor Leno", "What Else Is There", "You don't Have A Clue", "The Girl And The Robot" og mange flere herlige.

Selv om jeg elsker å ta konsertbilder, var regnet en ganske stor hindring denne dagen. Jeg fikk likevel tatt noen bilder, hvorav noen jeg legger ved her.

Dagen etter var møtte jeg Ylva og fikk sett på leiligheten hu deler med to andre. Den var kjempefin, og har bra beliggenhet. Dro på Ryes etterpå for å spise/drikke strawberry milkshake. It was good!

Etter jeg dro fra Ylva, vendte jeg nesen opp mot Sinsen, for jeg skulle nemlig dra å besøke min søster pluss samboer pluss katt. Skulle ta buss for trikk oppover og var hundre prosent sikker på at jeg skulle gå av på Rosenhoff. Dessverre ble jeg veldig usikker da bussen kjørte steder jeg aldri før hadde vært borti. Ble veldig usikker, og lot vær å gå av på Rosenhoff. Det viste seg imidlertid at jeg fint kunne gått av der, for det ble enda lenger å gå fra neste busstopp. Men der kjente jeg meg heldigvis igjen. Kom fra det med traumene. På Sinsen ble det kos med katt og spising av god "becon"-pizza. Splendid. Måtte til slutt vende nesen mot byen igjen, og vi stoppet innom min bror på Anker Studenthjem, for å sjekke ut den nye hybelen hans. Ble fulgt til Brugata av min søster, og fant veien tilbake selv. Stoppet innom Gisken på "Dattera til Hagen" for å si hadetbra og gikk tilbake for å hente bagasje og takket for meg.

Det ble en rolig tur hjem, hvor jeg benyttet tiden til å fordype meg ytterligere i Röyksopps verden av herlig musikk.

Ja, så var det den Quartfestivalen da.

Det ligger en ganske lang historie bak ønsket om å være tilstede på årets Quartfestival i Kristiansand. Målet var å få sett mitt store ungdomsidol og tidligere Guns N' Roses-gitarist Slash. For det var nemlig med Guns N' Roses jeg i 9.-10. klasse på ungdomsskolen først fikk smaken på ekte rock. Man kan si det hele egentlig begynte ganske humoristisk, med meg og min venninne Katrine som med latter så på og etterliknet Axl Roses noe spesielle dansemoves i musikkvideoen "Sweet Child of Mine" som surret og gikk på tv-fenomenet Svisj i disse tidene. Men det gikk fort opp for oss at også musikken var helt utrolig herlig. Og det gikk ikke lang tid før cd'r og dvd'r ble innkjøpt og avspilt 24/7. Det er ikke løgn å si at mye av ungdomstiden min gikk med til dette - DVD'n "Welcome to the Videos" ble sett minst en gang om dagen mens jeg beundret denne svette og langhårede mannen med hatt, sneip og gitar (og jeg gikk aldri lei, derimot ble volumet skrudd opp ytterligere for hver dag). Det gikk faktisk så langt at jeg selv gikk til innkjøp av gitar (både elektrisk og akustisk) med ønske om å spille i et rockeband. Dette ble det dessverre ikke noe av, og gitarferdighetene mine er fortsatt ganske begrensede (selv om jeg fortsatt har et ønske om å lære å spille, om ikke på rockestjernenivå, så hvertfall bedre enn den nåværende situasjonen).

Det var med stor sorg jeg og Katrine innså at vi kommet til verden ett par tiår for seint. Vi så på restene av Guns N' Roses med skam, og vi føyde oss til de rekkene som mente at Guns N' Roses ikke lenger eksisterte. Det var derfor en gledens dag da man oppdaget Slash' nye band, Velvet Revolver, med bandmedlemmer som inkluderte ex-gunnere Duff McKagan (på bass) og Matt Sorum (på trommer). Velvet Revolver var mer Guns N' Roses enn det Axls Guns N' Roses var! Hurra! Når det så ble offentliggjort at Velvet Revolver skulle spille på Øyafestivalen 13. august 2004 ble jeg overlykkelig, men kun for igjen å bli knust, da det viste seg at gudene var i mot meg (dette kan man ta rimelig bokstavelig - jeg angrer på valget om kirkelig konfirmasjon den dag i dag). Det hadde seg nemlig slik at en konfirmasjonsleir på det kristne sørland var obligatorisk, og dette måtte selfølgelig utspille seg i en uke, inkludert den dagen Velvet Revolver befant seg på norsk jord. Jeg var forbannet, og 13. august- konserttid, befant jeg og Katrine oss på et skjær på sørlandet et sted, lengtende etter å dra til Oslo, og med tanker som "nå, akkurat nå, kunne jeg hørt mine idol spille - FAEN!" Situasjonen ble ikke bedre av å komme hjem igjen til avisene jeg hadde tvunget mine foreldre til å kjøpe, bare for å lese altfor positiv omtale om en konsert jeg selv kunne befunnet meg på, hadde det ikke vært for FAENIHELVETE!

Min neste mulighet kom med ryktet om at Velvet Revolver skulle varme opp for Black Sabbath på deres to konserter i Oslo og Bergen. Rykte = billetter kjøpt! Det skulle imidlertid vise seg at de iallefall ikke kom til å spille i Oslo (helvete, hvis de skal spille i Bergen og jeg har billetter til Oslo-showet, da kommer jeg til å klikke!) "Heldigvis" skulle de ikke spille hverken her eller der. Men på den positive siden har jeg stiftet et veldig fint bekjentskap med Black Sabbath, og er veldig fornøyd med å ha sett en konsert med alle originalmedlemmene!

Så har man også de litt mer urealistiske mulighetene og forhåpningene med å få sett Slash. F. eks da mamma og pappa dro til London i 2005 - uten meg, i et tidsrom veldig nært arrangementet Live 8, hvor Velvet Revolver skulle spille. Jeg var av den oppfatningen at de GJERNE kunne tilpasse reisen sin etter akkurat det, OG ta med meg.

Jeg begynte å bli ganske lei hele greia. Det virket som om jeg aldri skulle få sett Slash i real-life noensinne. Jeg hadde mørke tanker helt til Velvet Revolver offentliggjorde en turnedato i Norge! NORGE! Tid og sted for begivenheten var Quartfestivalen, Kristiansand - 2. juli 2007! Nå hadde det seg slik at min mamma ikke var så veldig begeistret for at jeg og en venninne skulle dra nedover helt alene. Nei, det likte hun ikke. Faen heller! Derfor tok jeg ansvaret for å ordne opp på egenhånd. Jeg solgte mopedhjelmen min til ei venninne (jeg hadde jo strengt tatt ikke bruk for den, da jeg aldri har eid noen moped!) og kjøpte billett og offentliggjorde det hele til mamma. Blid var hu ikke, men heller ikke sur - derimot litt undrende over hvor jeg fikk tak i penger til billetten hen. Nåvel, samme kan det være. Så lyst på livet helt frem til jeg kom hjem fra påskeferien 2007. Sjekket Quart sine nettsider for å lese om oppdateringer om nye band etc. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg da jeg leste at "...Velvet Revolver avlyser Quart." Må ærlig innrømme at jeg gråt noen tårer, selv om jeg innerst inne ikke ble så overrasket. Det ble likevel til at vi dro, jeg og May Kristin, sommeren 2007. 2007 er kjent som et mindre bra år værmessig på festivalfronten, og man skulle ikke slippe unna på Quarten heller. Selv om det var oppholdsvær store deler av dagen, begynte regnet å pøse ned på kvelden, da headliner Chris Cornell spilte. Tidligere den dagen hadde vi fått med oss blant annet Black Debbath, Stonegard, Skambankt, CKY og Turboneger. Og til tross av regnet er dette til dags dato en av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt - selv om det manglet den viktige ingrediensen Slash.

Så, i år skulle det endelig skje. Ikke med Velvet Revolver riktignok, siden de ikke lenger har noen vokalist - men Slash & Friends fikk duge. Nå er Quarten en festival som egentlig er konkurs, og som greier seg svært dårlig økonomisk. Man kunne merke forskjellen på Quart nå og Quart da. For det første ble jeg forbanna da jeg så prisene. Eller, prisen for dagspass var i grunn ok, helt til jeg fant ut at man måtte betale pr. scene! Altså kunne man ikke gå rundt å se det man ville etter å ha betalt én pris. Neida, du må betale ekstra for å se artister på de mindre scene. Ikke at jeg hadde så ekstremt lyst til å se Veronica Maggio og Familjen sånn egentlig, men om jeg ikke hadde måtte betale ekstra for det, så hadde jeg nok tatt turen, sånn for festivalfølelsen sin skyld. Ikke at det egentlig hadde noe å si, da det var mange av de tidligste konsertene som ble avlyst, på grunn av at scenene ikke var FERDIGRIGGET. Lame.

Når alt kommer til alt, så må jeg innrømme at interessen for å se Slash i år var mindre enn før (ironisk, eller hva?). Både fordi jeg nærmest hadde gitt opp håpet på at det kom til å skje, men også fordi jeg har en bredere musikksmak og liker mange flere band nå. Likevel kriblet det i magen da jeg og May Kristin tidligere på konsertdagen var nede på havna og jeg kunne gjenkjenne gitarlyden som lå i lufta. Det er Slash! Det må det være! Åherregud! Tiden gikk og etter en stund med venting, slapp vi inn. Før Slash, Ozzy og the whole shabang kom på, spilte Juke Kartel, Skambankt (HERLIG, men altfor kort) og McQueen. Tankene mine under og rett etter konserten var HERLIG!, men i ettertid har jeg fått distansert meg litt til det hele. Jeg syns det virket litt som om Slash spilte pga. plikt og ikke så mye av lyst - men det er likevel fantastisk å endelig ha hørt sanger som "Fall To Pieces", "Slither", "Nighttrain", "Knocking On Heavens Door", "Sweet Child Of Mine" og "Paradise City" live og med Slash! Når det kommer til Fædrelandsvennen og VG/Dagbladets anmeldelser av konserten, henholdsvis terningkast 6 og 1, så syns jeg begge er helt feil. Jeg vil heller si det er en mellomting, for det var hverken supert eller elendig. Men jeg er virkelig glad for å endelig ha sett ham, og jeg er fryktelig redd jeg hadde angret om jeg ikke hadde benyttet denne muligheten!


Slash himself, Quart 09. Bilde: Rockman.

En ganske vanlig søndag.

Nå er klokka langt utpå dagen, og søndagen er foreløpig som søndager flest (i alle fall i mitt tilfelle) - ueffektiv. Når jeg våknet i dag, halvmatt og uten evne til å skjønne hvor jeg befant meg, var været ganske fint. Jeg så faktisk for meg selv at det var passende vær til å ta seg en tur ut i skogen (for å gjøre opp for gårsdagens utskeielser - damn you, Walters Mandler m. venner). Nå har derimot været skiftet, og det blåser og støyer ute. Istedet for å gjøre det jeg så fint hadde sett for meg tidligere i uka (rydde rommet, badet, kjellerstua etc.) har jeg sett på Komiprisen 2009, spilt Farmville (mine addiction) på Fjasbook, spist wokrester fra i går, sløvet og irritert meg over meg selv. Men likevel føler jeg at jeg fortjener litt total avslapning og kos. Spesielt etter en krevende lørdag. Som jeg skrev tidligere, sov jeg ikke stort mye natt til lørdag, det gikk mer i slumring og rare mellomvåkne tanker. Jeg så ikke så positivt på situasjonen når jeg ikke engang ville ha frokost, enda så sulten jeg var. Fikk likevel trødd i meg noen skiver, sånn at jeg ble litt bedre etterhvert i alle fall. Hadde videre positive og oppmuntrende tanker om at de åtte timene på jobbe skulle gå som en lek - med masse kunder og lite tid til å tenke over klokka. Joda, det gikk vel i grunn greit etterhvert, men minimalt oppmuntrende når jeg første gangen så på klokka. 11.08?? Ikke MER?? Haff. Mot slutten av dagen var jeg virkelig i dårlig form - desillusjonert, feberfantaserende og jævlig. Jeg tenkte at nå, nå har svineinfluensaen tatt meg. Og jeg gledet meg over det - for da ble jeg hvertfall ferdig med det, og stronger than ever! Det var rare tanker som gikk igjennom hodet mitt den dagen, for å si det sånn. Og jeg har faktisk et veldig avslappet forhold til denne nye pandemien, tross alle spritdesinfeksjonsflaskene som står omkring i butikken og venter på å bli brukt.

Så, etter en lang dag på jobb, med diverse problemer og legitimasjonsmangel og irritasjon og lengsel etter hjemmet (ikke bladet), kunne jeg endelig dra hjem. TRODDE JEG. For så klart hadde min brilliante, ufungerende hjerne gjort noe feil med veksel etc. i løpet av dagen, sånn at oppgjøret ikke ble riktig. Så måtte jeg spørre etter hjelp, også klikka programmet, også, også, også. Etter langt om lenge fikk jeg endelig dratt, og innen den tid var jeg ikke i stand til å se veien klart (omtrent). Vel hjemme var det å sjekke avlingene i Farmville o.l., med en rumlende mage og lite lyst til å lage mat. Når jeg så fikk slept meg opp av sofaen, laget jeg meg wok m. nudler. It was yaaam! Ble god og mett og orket ikke annet enn å ligge langstrakt ut i selskap med Roberto Benigni, da også Walter og Delivio kom på besøk. Kunne jo ikke være frekk, så måtte jo ta godt i mot dem også. Når klokka ble mange måtte jeg ta avskjed med Roberto for kvelden, og heller setter på et program på tv'n (sannsynligvis Jukebox Jazz etc.) som var trygt å sovne fra. Tillot meg selv å dubbe av på sofaen. Da jeg våknet igjen, var jeg litt mer oppegående. Klokka var masse, men jeg ville likevel opp å sjekke Fjasbook etc. Det store, mørklagte huset føltes ekstra stort og ekstra mørkt i og med at jeg var alene hjemme. Skrudde på lyset i stua og følte meg bedre. Satt fredelig på pc'n en liten stund før jeg hørte lyder utenfor på verandaen, lyder som definitivt ikke var vinden. Verandaen ligger like ved skogen, og utelyset var skrudd av. Ut gjennom vinduet på verandadøren kunne jeg bare se stummende mørke, og jeg likte det ikke. Modig, og med bankende hjerte listet jeg meg bort til døra og skrudde på en lysbryter av gangen. Først til strømmen, så til de to utelampene. Det jeg så fikk øye på var en stor, langhåra katt som stirret litt skremt tilbake på meg. Den hadde nok forelsket seg litt i dørmatten som lå der ute, for der hadde den nemlig stått og klort høylydt, helt til den ble skremt vekk av mine lysbryterkunster. Ble veldig lettet, da jeg hadde fryktet å finne en halvdød uteligger som trengte hjelp, der ute. Kunne fredelig gå å legge meg. Sovnet som en stein, og våknet opp seint neste morgen (men dette har vi alt vært igjennom, du får heller lese innlegget fra topp til bunn, en gang til - om du skulle ha gått glipp av noe).

Ville tilstander.

Huff, det er tre kvarter til jeg begynner på jobb. Og her sitter jeg. Uten en god natts søvn. Var på bursdagsfeiring i går, det gikk rolig for seg og det ble ikke spesielt seint. Nå jeg kom hjem tok jeg meg en snartur innom pc'n før jeg la meg. Men jeg fikk IKKE sove. Selv om jeg var ganske trøtt. Så har slumret meg gjennom natta med tanker som "nå må du sove" og "det er ikke lenge til du skal opp igjen på jobb". Jeg veit dette ikke er så strategiske tanker å ha, men de dukker liksom opp uten at man vil det selv, og forverrer det hele. Når jeg så sto opp i dag følte jeg meg kvalm, både fordi jeg var sulten, men også pga. av tanken på 8 timer jobb i denne tilstanden. Har prøvd i meg litt mat nå, men det har seg ofte sånn at om morningen virker alle brødskiver tørrere og alt pålegg kjedeligere enn det vanligvis pleier. Huff. Det er alt jeg har å si.

Crazy days (ikke på Cubus, sådan).

Nå har jeg altså har fått meg ny jobb - på Coop Mega (siden butikken jeg jobbet i før ble lagt ned). Og det er slitsomt. Ikke fordi jeg må jobbe så mye, men tvert i mot fordi jeg aldri veit når jeg skal jobbe. Jeg kan forvente å bli ringt opp når som helst, og må alltid være forberedt til å gå på jobb. Så denne uka har jeg hatt fri. Jeg ble ringt opp mandag (24.08), men siden jeg hadde bursdag og fordi jeg ikke trodde det var sannsynlig at jeg ble ringt opp den dagen, så la jeg andre planer. F. eks så dro jeg og klipte håret (jeg savner det lange håret mitt, men det ser mye friskere ut nå - føler likevel at det korte/kortere håret mitt får meg til å se ut som om jeg er 14 år, og ikke 20) og ellers hadde jeg en ganske rolig dag.

Det syke er at jeg også var på joggetur. JOGGETUR. Frivillig. Nå skal det sies at det ikke var 100 prosent jogging, men litt mer skiftende mellom de forskjellige gangartene. Er da ikke i god form heller. Intervaller kan man kanskje kalle det. Likevel. Den ene joggeturen er hundre prosent økning i trening i forhold til fjoråret. Det verste er at dette gjentok seg også tirsdagen. *Grøss* Er det sånn det skal være å endelig bli 20? Man mister vett og forstand? Tirsdagen møtte jeg imidlertid også på ei elgku og kalven hennes. Jeg har vært klar over at det ferdes firbeinte skapninger der inne i skogen, og det er også litt derfor det ikke alltid er like lett å pelle seg ut på tur. Man vil jo ikke hisse på seg store dyr når man selv ikke løper (om det kan kalles det da) fortere enn 3 km/t. Overraskende nok ble ikke mitt møte med elgen skummelt i det hele tatt. Faktisk så var det ei som gikk forran meg, som snudde og kom tilbake og sa fra til meg at det sto en elg med en kalv i veikanten rundt svingen. Og i stedet for å forlate åstedet i frykt, gikk jeg heller retning elgen, skuelysten som jeg er. Og der sto de. Og stirret tilbake på meg på trygg avstand. Nå turte jeg ikke å stirre på dem altfor lenge, så jeg snudde likegreit. Og jeg må innrømme at jeg kikket bak meg opptil flere ganger på hjemturen. Jeg hadde nemlig ikke umåtelig lyst til å bli overrasket av en sint elgmor som kommer gampende etter meg. Nei, nemlig.


Det ble jo en noe lang wildlife-report, men jeg regner med at eventuelle lesere setter pris på å vite hva som skjer i skogen like ved meg. Ellers har jeg forhåndsstemt, fikset og trikset reiseforsikring, visa-kort og andre ting som må fikses før London-turen. Gleder meg mer og mer. Håper på at det blir brukbart vær der. Stusselig å være borte i 5 dager om man så må tilbringe tiden i regnet. Eller på the tacky hotelroom. Jeg og min søster har foreløpig laget endel planer for turen, blant annet skal vi drikke fancy afternoon tea, vi skal på show, vi skal shoppe, vi skal se på alle de typiske turistattraksjonene, vi skal finne masse steder fra filmer og ta bilder ved dem (f. eks døren i Notting Hill - akkurat dette punktet er noe jeg gleder meg masse til!) også mye mer. Mer spesifikk vil jeg ikke være. Den påfølgende reisebloggen vil inneholde mer detaljer og bilder og alt (skal blogge om London hvertfall før jul - lover!) Åhh, 5 dager i London er helt sikkert ikke nok. Sannelig godt man skal bo der ett år eller mer, en gang.

Angående å bo i London, så blir jeg mer og mer looney for hver dag. Jeg har kjempelyst til å gå interiør på NKF i Oslo i 2 år (for så å ta bachelor i London), men jeg er så redd for å plutselig finne ut at jeg vil noe annet. Hvor sannsynlig det er, det er jeg ikke sikker på. Akkurat nå føles det veldig riktig, men det er uansett kjipt å ødlse ut 80. 000 i året på utdanning om man så skulle få det for seg at man vil bli prest (eller rockeprest, for den saks skyld).

Noe annet som bekymrer meg er økonomien. Ikke så mye verdensøkonomien som min personlige. Her skal jeg reise til London, og har akkurat skrapet opp nok til det. Også må jeg spare opp til PC/Mac (her har jeg heller ikke helt bestemt meg HVA jeg skal spare opp til, men jeg er rimelig sikker på at det blir en Mac), ikke at det egentlig haster så veldig, men jeg har lyst til å skaffe det snart uansett. Tror vi snart blir dataløse her i familien. (Taster nå i vei på mammas jobb-pc, som så snart blir røsket vekk fra meg. Vi snakker måneder asså, ikke minutter. Den stasjonære er det ikke vits i å skru på en gang. Den vil ikke mer.) Jeg må også spare opp til New York tur til en gang utpå våren (mars, antakelig). Det er heldigvis en liten stund til enda, men jeg trenger likevel penger til andre reiser aswell. OOOG mitt rare hodet sier meg at det ikke er lenge til jul, dvs. heller ikke lenge til jeg må søke skole. Selv om det ikke stemmer helt, og at jeg bare burde slappe litt av.

Nå pøser det ned ute, så blir nok ikke en tredje joggetur denne uka. Er kanskje tryggest sånn - kan jo ikke la det bli en vane heller.

Hurray!

Jeg skal til London! 09.09.09! Og jeg forbereder meg ved å spise scones, drikke masse te og se på britiske serier. Å, som jeg gleder meg!

Visst, ja.

Mistenker at jeg ikke har evnen til å skrive korte blogginnlegg.

Back from Oslo, yes.

Enda en gang. Denne gangen for å se Metallica (for tredje gang), og for å møte lagkamerater, og for å (stuff, stuff, stuff) spise, og for å ruinere meg (why, Platekompaniet, WHY må dere friste meg med alle deres tilbud? Jeg klarer jo ikke stå imot. Vi har jo ikke så gode tilbud der jeg kjem fra, må vite.)

Uansett. Det hele begynte torsdag 30. juli. Jeg og min konsertbuddy Karina forlot Lillehammer i de ikke altfor tidlige morgenstunder, og ankom Oslo ca halv 2. Togturen gikk smertefritt, og hadde morsomme elementer i seg. Vi satt nemlig på en fireseter sammen med to andre damer og midtveis ut i turen kom en afrikansk, litt eldre mann forbi. Plutselig svinger toget litt brått, og mannen velter retning dama som sitter nærmest midtgangen. Hennes reflekser gjør at hun strekker ut hendene for å ta ham i mot, og hun er så heldig at det hun griper tak i er... vel... rumpa hans. Hun får skubbet ham opp, og han virker takknemlig. De to damene over oss begynner sakte, men sikkert å le av situasjonen, mens de gjenskaper posisjoneringen av hendene brukt til å redde noens dag med. Jeg og Karina klarer heller ikke å la være å le, og heldigvis hadde de ikke noe i mot det.

Jeg og Karina trasket oss gjennom bussterminalen og hjem til Gisken, hvor vi fikk lagt fra oss saker og ting. Frem til konserten gikk vi litt i byen, spiste litt osv. Det ble plutselig pøsregn, så vi stakk innom Nille for å kjøpe 3 stk. kule, matchende gjennomsiktige paraplyer (nesten gratis!) og 4 stk tannbørster til kr 10 til meg (noe måtte jo også jeg glemme). Vi dro til Arkaden og områdene rundt for å shoppe litt. Var innom Indiska og fikk trang til å kjøpe nesten alt, og på Arkaden klarte jeg sannelig å finne 2 par ekte Converse, Chuck Taylors (rosarød? og grønn), til kr. 500,- Rundt konserttider etterlot vi paraplyer og poser til Gisken, mens jeg og Karina gikk retning Spektrum. Klarte heldigvis å finne riktig inngang med det samme (stor vakt pekte ned på bakken forran seg da vi spurte ham om hvor inngang 3 lå). Rett innenfor døra ble vi grafset litt på og sendt videre inn. Smertefritt. Etter litt frem og tilbake og litt spørring (dårlig merket, pff...!) fant vi også rett inngang til plassene. Før konserten tenkte vi å spørre etter noe noe å drikke (grafserne tar alltid fra stakkarslige mennesker flaskene deres), og de skulle faenmegta ha 38 kr for en flaske Imsdal (helt opp i en PAPPKOPP - de unner oss ikke engang panten). Jeg svarte "Ehh, neitakk" og bestemte meg heller for å drikke vann fra springen. Fikk senere Karina til å snatche en kopp til meg, så jeg kunne bringe med meg vann hvorenn jeg ville.

Vi var spente på å se plassene våre (vi fikk sitteplasser denne gangen, etter lang tids nervepirrende billettkamp) og fryktet det verste (f. eks plassert BAK en søyle eller lyskaster, helt bakerst), men vi ble gledelig overrasket. Vi satt i passe høyde og var plassert litt på siden av langsiden (av den RETTE langsiden, where all the action foregikk). Vi kunne nå begynne å se frem til å endelig se en konsert uten å måtte dele svette med 5000 andre som humper og skvetter rundt deg, mens du selv prøver å kunne puste. Vi satt like ved trappene, men vi tenkte det var jo bra - om vi måtte på do. Dessverre viste det seg at VED TRAPPEN (når man hadde en hel rekke idioter ved siden av seg) ikke var så strategisk plassert. Rekken med idioter var for det første: FULLE - og falt stadig vekk ned på seteraden forran seg, og for det andre: lystne på MER ØL. Altså fartet de frem og tilbake for å tilfredsstille denne lysten, mens andre prøvde å få med seg konserten. Æsj, mennesker ass. De burde dø.

Alt i alt var konserten kjempebra - vi hadde full utsikt fra plassene våre og ingen andres svette på våre kropper. Etter å ha kommet oss ut i den kalde, fuktige lufta, fant vi ut at det var en god idé å prøve å få sett Metallica på nært hold, kanskje tilogmed bli bff's med dem. Vi rigget oss til utenfor utgangen, hvor det sto masse trailere. Der sto vi. I lengre tid. I løpet av en kort stund hadde vi snakket med en full person om James Hetfield og om at denne fulle personen godt kunne ha hatt lyst på ham. Det var hvertfall det vi innbilte ham. Gøy. --- Så, etter lang tid ute i kulden, og nesten uten håp, fikk vi øye på noe. Det var Rob. Kort (vel, kort var det ikke) tid senere etterfulgt av Kirk. Ihh! Så gikk det en stund, før den store, svarte bilen med sotede vinduer transporterte dem vekk (jeg så Kirk's krøller gjennom mørk rute på 1.5 meters avstand. Ikes!). Vi så for oss at Lars og James muligens hadde blitt sneket vekk derifra tidligere, men fortsatte å stå der litt til. Og sannelig fikk vi se dem også! Riktignok også på avstand, før de også forsvant i hver sin bil. Ekstase.

Fredag våknet vi opp med piping i ørene. Klarte likevel å få i oss litt mat, før vi dro for å hente Trønder-Trine på Oslo S. Mens Trine og Gisken dro for å legge fra seg bagasje, tok jeg og Karina turen mot Oslo City. Planla nemlig å møtes på Platekompaniet. Lurt. Mens vi ventet klarte jeg å få lyst til å kjøpe Elvis-glass (dritkule, men jeg har da ikke noe forhold til Elvis) og diverse annet på Mique. Karina kjøpte litt forskjellig, før vi dro på Platekompaniet. Kjempelurt. Så var jeg merennnokkroner fattigere. Fikk heldigvis en gratis DVD på kjøpet for min hamstrebragd, og bidro også rikelig til at de andre fikk det. Stakk også innom H&M en tur, men jeg var på merkelig vis blitt tilfredsstilt på pengebruk-fronten. Tok meg likevel råd til å (stuff-stuff) spise litt med de andre. Måtte etterhvert vende tilbake til Giskens House for å hente Karina sine ting, da hun skulle dra i halv 6-tia.

Etter at de resterende tre av oss hadde spist en absolutt yammy middag på Punjab Tandoori, ja, hva gjorde vi da? Min hukommelse er ikke alltid den beste.

Lørdag. I litt død form? Spiste litt frokost og bestemte oss etter en stund for å dra på Teknisk Museum. Der ble vi møtt av den fristende plakaten 'Såpebobleshow, idag kl 13.30 i aud. F'. Hvem sier neitakk til noe sånt? Vi ilte til billettluka og kjøpte studentbilletter (takk for godene, kjære studentbevis - frem til 15. sept). Sto i kø med noen barnefamilier, som utgjorde 94% av publikummet. De resterende 6% var oss. Vi satt i midten, med gode plasser og med unger rundt oss som hylte i begeistring av boblene i alle mulige størrelser. Vi hylte ikke i begeistring av boblene i alle mulige størrelser, men vi ble likevel amazed, om enn på et mer diskre vis. Videre gikk turen inn på den midlertidige musikkutstillingen og videre til den faste - hvor trønderen viste sine skjulte evner. Jeg og Gisken måtte se oss slått i "slappe-av-i-hjernen-spillet" av den utrolige Brainmaster-T(ey) (som forøverig så distraherende ut, med måleintrumentetet som et Rambo-tørkle rundt hodet - riktignok så jeg nok ikke bedre ut selv). Gikk gjennom global oppvarming-utstillingen iført badeand-gule gummistøvler før vi dro tilbake til byen.

Tilbake i byen tok vi oss enda en liten shoppingrunde, før vi dro for å kjøpe grillmat. Vi hadde nemlig planlagt grillings med the so-called team. Vi ble i det minste 4 av 6, og fint hadde vi det. Vi spiste masse (altfor mye i mitt tilfelle) og snakket og hadde det gøy. La oss etter at Gisken hadde sovnet i en haug av mennesker (les: meg og Trine) i en digg uteseng/sofa, og jeg og Trine hadde undret ferdig over lysene på Plaza.

Søndag morgen. Sto opp med en underlig følelse av å være mett, og samtidig litt sulten. Fikk tilbud om mat, men avslo først. Etter en liten stund måtte jeg krype til korset og spise en brødskive likevel. Møtte Nina til latte og cookies (stuff, stuff) på Evita, for å catche opp på livet, London and the swine-flu. Hygget oss og foreviget begivenheten. Trine skulle dra med tog kl. ett, så vi fulgte henne bort. Nina dro også igjen da. Mens vi ventet på toget fant vi masse skrivefeil, orddelingsfeil og liknende all around us. Vi så at det nok kunne bli nødvendig med en skriftlig klage.

Etter de to lagkameratene hadde dratt, dro vi hjem til Gisken for å henge litt for så dra med til bussterminalen med all bagasjen min. Så dro også jeg. Tilbake i Lillehammer var det i det minste fint vær som møtte meg denne gangen. Litt trist var det likevel, både å reise fra menneskene og byen Oslo. Heldigvis er det ikke lenge til jeg drar nedover enda en gang.