Når jeg sier full rapport, mener jeg full rapport. Bestemte meg allerede før jeg dro at det ville være lurt å føre en reiselogg, noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde. Både fordi jeg ikke ville glemme små, morsomme detaljer og fordi det kommer til å være gøy å lese igjen om noen år. Her er noe av det jeg skrev, litt mer utfyllende og med bilder:
Onsdag, 9. september:09.00: Ble vekket av vekkerklokken. Sto opp og ble skremt av feier. Det hørtes nemlig ut som om noen hadde kommet seg INN i huset, men det viste seg bare at han befant seg oppå det.
12.20: Plutselig hastverk og angst for å ikke rekke bussen. Slepte en stk. gigantisk bag med meg opp bakken, iført altfor mye varme klær. Store smerter i lunger/kropp og rare tanker om hvordan jeg skulle komme meg til stasjonen og rekke toget mitt, om bussen hadde gått. Så for meg situasjoner hvor jeg ringer på hos tilfeldige hus med bil stående utenfor, for så å trygle dem til å kjøre meg ned. Slapp heldigvis å gjennomføre noen av disse planene, da det viste seg at jeg hadde god tid og rakk bussen på vei opp. Fikk riktignok ikke igjen pusten før jeg ankom skysstasjonen. Rekker også toget, og på Stange ser jeg at rumpegrafseren fra tidligere i sommer kom på. Måtte smile.
16.43: Møter Toril på Bussterminalen etter å ha sett en BigBrother-"kjendis" og shoppet på Handysized (ja, jeg brukte penger allerede ved dette tidspunktet).
17.10: Buss til Torp. Ca. en og en halv time senere er vi fremme. Der må vi vente en ganske lang stund. Vi spiser pølse, sjekker inn bagasje osv. * Sjekker ut det dårlige utvalget i tax-free'n. Finner Salvador Dalí parfyme, og blir begeistret inntil det viser seg at den ene lukter do og den andre gress. Dessuten er parfymen der generelt dyr.
21.20: Flyet går. Flyvertene er spesielle, altfor blide og har et snodig smil. Det er pent å se ut av flyet i mørket - med alle lysene i byen strødd utover landskapet som glitter, og med månen som speiler seg i vannet. Fascinasjonen er også stor når man allerede i lufta kan slå fast at man er i England. Man kan nemlig se at bilene kjører på andre siden av veien!
23.05: Flyet lander. Etter passkontroll blir vi møtt av politi med digre gevær. Skremmende! Finner bagasjen vår lett, siden vi har de fineste og mest fargerike bagene av dem alle. En togtur inn til byen venter. Vi går av på Liverpool Street, og tar the tube videre til Paddington, etter å ha blitt oppmerksom på en tigger som plystrer med tennene. I Paddington blir vi møtt av lukten av pommes frites, men klarer likevel å finne riktig retning - takket være reiseleder Toril. På veien går vi sannelig meg også forbi Ninas stampub, Sussex Arms. Rett bortenfor lå også hotellet vårt, Linden House Hotel. Får sjekket inn og kryper opp de ca. 500 trange, bratte trappene med stor bag. Vel fremme angrer vi på at vi ikke kjøpte noe å drikke, så vi måtte ta til takke med britisk tappvann.
*Den britiske innsjekk-av-bagasje-mannen sier: "Such a light bag! Going shopping, eh?"
Torsdag, 10. september:
07.30: Toril is up, og har allerede begynt å rydde og romstere. Kaldt med åpent vindu og bare laken.
08.00: Stå-opp-tid for alle. Toril dusjer, og så jeg. Spennende dusjsystem. Man vet liksom aldri når det er vann, om det er varmt, eller om det er noe trykk. Klarte likevel å bli rene.
08.35: Frokost. Fint nok, men veldig lite. Også veldig lite utvalg i mat. Man kan velge mellom cornflakes, egg, fin eller grov toast med assortert seigt syltetøy. Med kaffe, te eller appelsinjuice.
09.17: Trappejævler. Ikke ideell morgentrim. Etter å ha skaffet oss et 7-dagers kollektivtransport-pass, benyttet vi det til Camden Market. Så masse fine t-
skjorter *, men gikk videre for å se mer først. Toril stoppet for å kjøpe to par sko, Dr. Martens og Converse. Så gikk vi inn på Stables Market og kjøpte 2 stk t-skjorter og trusepung/veske (på en kool, sær, småskummel butikk - Cyberdog). Kjøpte også noen kule kort, før vi gikk tilbake og så litt mer i gatene. Gikk tilbake enda en gang for å spise mat (indisk til £4).
Det ble nødvendig å ta ut litt mer penger, sånn at vi kunne bruke litt mer. Vi skulle nemlig gå for å kjøpe noen t-skjorter til, men stoppet på veien for å finne ut prisen på en beltespenne med britisk flagg. Kom da ut for følgende situasjon:
"How much?" spør vi.
"£20" svarer slesken.
"Oh... We'll come back later" sier vi, da det var litt i meste laget.
"NO! £17,50!" roper mannen desperat.
"Noo..." sier vi fortsatt.
"Come on! £14,30!"
"Naahh...", sier vi igjen, og begynner å gå.
"£10!"
(OK DA, forhelvede! F£$@!) Han får en £20, under tvil, fordi vi ikke har noe mindre. Da begynner han å prute på ny!
"Give me £14,30!"
"NO, you said £10!"
"It's not good for business..."
(Toril er på vei til å røske pengene ut av labbene hans igjen, hvor han så fint har lagt dem inn i bunken sin. Selv sto jeg der måpende og stum. Tufsen må etterhvert gi seg, og gi oss £10 tilbake. Snøft! Det verste er vel at vi helt sikkert kunne fått det mye billigere.)
Handlet en t-skjorte ('Vote for Pedro') og tok tuben til Tower of London og Tower Bridge. Vi tok litt bilder og gikk på broa og fant ut at vi ville ta en båttur. Gikk først en tur på Starbucks, hvor de ikke skjønner begrepet "double". Jeg tok en Grande Iced Caffe Latte, Toril en Cappuchino. Båtturen fikk vi ganske rimelig ved å vise frem vårt travel-card, ca £9,60 for oss begge (opprinnelig ca £6,90 pr. pers). Fikk da en fin guidet tur til Big Ben og London Eye. Selv hevdet de at de ikke var proffe guider, at de kun gjorde det på eget initiativ, men sannelig var de (han) morsom! Derfor fikk han litt penger i bøtta si når vi dro. På land tok vi bilder, men det var nesten umulig i motlyset. Fant ut at Big Ben faktisk var litt chubby, og ikke så "høy og slank" som han ser ut til å være på bilder. ** Sto under London Eye og ble svimmel, og fikk lyst til å se både Dalí-utstilling og The Movieum. Men det var såklart ikke gratis. Vi ventet til Big Ben
slo 18.00, før vi dro tilbake til Paddington. Vi kjøpte litt snacks på veien hjem og slet oss opp trappene. Ble sittende på rommet for å lade opp, spise KitKat og ha brainstorming angående hvordan vi BURDE reagert i the beltbuckle-situation. Feks. "How about me shoving this up your rear? (og med
this mener vi 'the beltbuckle').
Fikk tilslutt spart opp nok energi til å gå rett borti gata for å kjøpe fish & chips, selv om jeg ikke følte meg så altfor sulten. Ifølge reiseleder var den ikke like god som på hennes og Kjell Magne Bondevik sin stampub (som vi må besøke senere). Enda ikke tegn til Ninas bekjente på Sussex Arms. Slet oss opp trappene på ny for å spise og se på tv. "How Clean Is Your House?" med ekle doer - et godt valg. Toril tok så kvelden, mens jeg har så litt Friends, The Big Bang Theory, og noe som heter Free Agents. Man kan trygt konkludere med at E4 er en fin kanal. Jeg fikk også vasket håret, uten problemer. Stabilt vanntrykk og temperatur - mindre FRRRISSSSKT enn tidligere.
*Jeg fikk tilbud om hjelp med str. på t-skjortene, men skal pent takke "det er ikke så farlig", men er korttenkt og oversetter svært direkte fra norsk - med resultatet: "No, it's not so
dangerous" Et millisekund etter ytret setning skjønner jeg, og medturist, hvor idiotisk det hørtes ut. Syntes heldigvis det var ganske morsomt selv, for jeg fikk da sannelig høre det igjen og igjen.
**Før London Eye, på vei over broa, ser jeg en sekkepipemann som jeg raskt tar bilde av. Det viser seg imidlertid at han har et skilt som betyr at man må betale for å ta bilde, ellers blir han sur. Jeg slapp likevel å bli kjeppjaget.
Fredag, 11. september:
08.00: Sto opp til ny, spennende frokost.*
09.50: Dro retning Buckingham Palace først. Tok bilder, men orket ikke vente på at vaktene skulle skifte. Ruslet videre ned ved St. James' Park og så på de søte ekornene. Fortsatte retning Piccadilly Circus, forbi Fortnum & Mason. Fra Piccadilly Circus gikk vi nedover Regents Street og innom butikker som The Gap, Clarks, H&M og Henleys (5. etg. leker)** Fikk shoppet litt og så en sjarmerende mann spise ut av søpla, med øreklokker på! Etter å ha pådratt oss en øm kropp, tok vi det kuli med en kopp kaffe på Café Nero. Ble nærmest uvel. Så gikk turen endelig videre til Fortnum & Mason. Så litt i butikken først, før vi skulle spise. Kom opp til svært fint lokale, med egen pianomann. Vi følte det som om vi ikke passet helt inn. Ante f.eks ikke hva man skulle bruke kannen med varmt vann til med en gang. Vi hadde jo allerede en kanne med te! Heldigvis var det amerikanere der, som gjorde så vi kom i et godt lys. Maten kom på et fint etasjefat - med sandwiches nederst, scones og kaker på toppen. Vi kom i fare for å be om en ekstra porsjon med sandwiches, så etter sconesene var vi i grunn mett. Jeg fikk spist den ene rosa kaken min, men måtte la sjokoladekaken med GULL på, stå. Det ville sannsynligvis ikke bli så godt tatt imot om jeg kastet opp i blomsterurnen deres. Vi tror likevel vi ga et svært godt uttrykk, ved å søle masse te på duken deres, samt å glemme å bruke te-sil, sånn at te-bladene måtte fiskes ut "manuelt".
Alt i alt,
Fortnum & Mason:+ Pianisten, som spilte både the theme from The Pianist, og 'The Man I Love' fra Hot Shots (det var ikke en request, og vi lot vær å dandere oss selv syngende oppe på flygelet).
- At man selv var så uvitende.
+ Selve opplevelsen.
- Karve i brødet. Yuck!
- At man ble så uvel (ikke F&M sin skyld, men det ødela litt).
- Det var jo ikke akkurat billig...
Etter Fortnum & Mason kjøpte vi selvfølgelig souvernirer - en te-sil (eller te-hatt, som vi liker å kalle det, da det ser ut som en flosshatt) og te (Royal Blend). Videre tok vi buss til Abbey Road, med håp om å finne riktig overgang. Det skulle vise seg å være svært lett, da vi var langt fra de eneste med samme mål. Det var skikkelig kult! Tok bilder og bestemte oss for å kjøpe 'Abbey Road'-cd'n. Dro tilbake til hotellet, stoppet for snacks og drikke. Etter fæl trappegang flatet vi ut på sengene. Puh! Tok det rolig en stund før vi dro å kjøpte mat på Burger King. Spiste på hotellet mens vi så på Friends + mer, før vi la oss.
* Tull og tøys om å be om "a new light-pear please. Our previous light is terminated" etc. - da lyset på do hadde gått. En vits som føyer seg i rekkene 'bra engelsk'.
**Ansatt på Henleys, om fancy fjernstyrt bil: "The best gear here, besides myself". Dessuten påsto han at alle jentene han hadde snakket med den dagen var norske, noe han "beviste" ved å spørre en tilfeldig mann om "are you from Norway?" "Noo...?" "Exactly!"
Lørdag, 12. september:
08.00: Opp og hopp!
08.30: Frokost. Mye folk, så Toril måtte spørre om noen av bordene var gratis ("Is this free?" - Denne setningen er riktignok friskmeldt, men vi hadde det likvel veldig gøy med det!) Snek med meg syltetøy, for å kunne tvinge noen hjemme til å smake på det. Vi filmet også trappeturen opp. Nye, spennende opplevelser med dusjen i dag:
1. Stråle på villspor, som kan treffe deg i øyet. Noe den gjorde.
2. Om man dusjer for lenge med for mye vann på, fylles det opp med vann i bunnen. Vi så for oss at Toril måtte fortelle resepsjonisten at "the water is standing in the shower-box!"
09.28: Ut på tur. Først til Harrods via. Earls Court. Det var vakter med "Information"-missebånd overalt. Vi siklet og TOK på ekte Jimmy Choos, før vi endte opp i kjøkkenavdelingen. Der kjøpte vi begge to tekanner, og jeg en liten rasp. Vi ble kalt madame og fikk medlemskort, i den tro at vi kom til å handle der ofte. Etterpå dro vi til Hyde Park og gikk langt og lenge. Fant Hard Rock Store og kjøpte den originale t-skjorten. Vi ble sulten, og måtte gå helvetes langt for å finne mat. Pret A Manger ble redningen, og det var virkelig awsome. Det var ikke spesielt dyrt, og maten var kjempegod! Dessuten hadde de en veldig miljøvennlig og sunn tankegang, i tillegg til at alt som ble til overs på slutten av dagen ble gitt bort til veldedighet, fremfor å kaste det. Virkelig et sted som anbefales!
Etter å ha spist oss mette måtte vi låne the waterloo på MacD. Ferden gikk videre oppover Oxford Street, hvor vi var innom blant annet H&M, PrimeArk (som var FULLSTENDIG kaos), MonSoon, The Gap, Accessorize, Dorothy Perkins m.m. Kom til å kjøpe alt for mye, og fikk smerter overalt. Attpåtil så vi en mann i rullestol, uten bein, som spilte blokkfløyte. Dessverre kunne han bare spille to noter, så dermed ble det en slags ule-lyd av det. (Vi hadde også tidligere sett en blokkfløytemusiker, som var helt utrolig dårlig til å spille. Man, liksom). Vi fikk mot formodning slentret oss opp trappene på hotellet, og la oss for å hvile litt. Det ble også litt tull og tøys:
-"Excuse me, but my sister is stuck in the booger-blanket" (
The booger blanket er sengeteppet vårt, som helt sikkert var helt utbuset og møkkete. Man våknet mang en gang med et stumt skrik, fordi det hadde forvillet seg helt opp til ansiktet).
- "Excuse me, but the dump in my bed has increased" (
The dump refererer ikke til kroppslig avfall. Hence the fun).
Spiste frukt (jazz-epler) og ladet opp til dinner and a show. Dro på restauranten rett borti gate, Garfunkel's, og spiste pizza (Margherita/Fully Loaded). Restaurant-mannen hadde riktignok ikke sett så fornøyd ut, da min søster gav han masse fine småmynter i driks. Fikk tatt the tube til Piccadilly Circus*, og fant frem til Gielgud Theatre, hvor vi skulle se Avenue Q. Hadde litt tid før det begynte, så dro for å se Soho Square og kjøpte litt snacks. På Gielgud Theatre måtte vi vente litt før showet begynte, men fant plassene våre HØYT oppe. Til å bli svimmel av. Ikke så altfor lenge etterpå begynte det, og det var kjempekult! Det var supermorsomt og Trekkie-Monster ble en av favorittene. Kom oss trygt hjem på VARM og stappfull tube. Spiste litt snacks før vi la oss.
* Hvor alskens gatemusikanter med varierende dyktighet holdt på for fullt. Man hadde blant annet en gitarmann som hamret løs på de stakkars strengene mens han viste frem hvilke akkorder han kunne. Jeg ble ikke imponert. Man hadde også en sekkepipemann som faktisk var veldig flink. Dessverre ble han akkompagnert av fulle, høylydte idioter under Amazing Grace.
Søndag, 13. september:
08.00: Stå opp!
08.48: Endelig var man på tur til frokost, verre Jurassic Park-tilstander enn noensinne. Fikk tilslutt plasser, og skaffet mat i omganger. Toril ble uvenner med guttunge med snor rundt halsen, og fikk umåtelig lyst til å snøre att.
09.28: Ferdig med frokost. Tid for å slappe av litt før man skulle dra videre på en ny slitsom tur. Pga. vedlikehold på tuben tok det litt tid å komme seg frem, men det gikk greit. Turen gikk først til St. Paul katedral, hvor en gruggen mann på sykkel passerte oss, og susset ut i luften til oss. Det ble grunnlaget for mye morro utover dagen. Gikk så videre over the Millenium Bridge til Tate Modern. Der så vi kul kunst av blant annet Salvador Dalí (dessverre bare to bilder eller noe) og Francis Bacon. Vi så også på uforståelig og usjarmerende kunst, av typen blodig bandasje på lerret med den passende tittelen "Menstruation". Skjønt. Virkelig.
Etter en slitsom, kulturell runde satte vi oss ned for å spise litt jazzede epler. Da gikk en muggen dame (typen 'mouldy lady') forbi, stirrende. Kom over det og dro for å finne Bridget Jones' leilighet. Det gjorde vi, og det var kjempekult! Det var også en Pret A Manger-sjappe like over gata, så vi fikk i oss litt mat også. Satt og spiste, mens vi observerte 2 stk. ungjenter + 1 eldre fjasekjerring. De satt der og lo høyt og ondskapsfullt, mens de satt der og dollet seg opp. Til å bli kvalm av, egentlig. Den ene fnisejenta dro, og vi fikk spist opp maten. Vi tenkte også at vi skulle benytte sjansen til å gå på do mens man kunne, så vi ble stående i kø bak ei anna jente. Hun fortalte at de to hadde vært der inne lenge. Vi hørte latter, og jenta i kø banket på døra. De to kom ut litt senere, fortsatt leende. Jenta fra køen gikk inn på do, men kom fort ut igjen. De to hadde nemlig tetta doen, og den var full av vann. Den stakkars gutten bak kassen kommer for å se, og sier: "That's just amazing, isn't it?" De andre ansatte kom for å se, og vi fikk sympati med den stakkars gutten som nok fikk i oppgave å fikse det hele.
Vi dro videre for å finne en Accessorize og en Gap, sånn at Toril fikk shoppe ytterligere. Kom tilbake til hotellet, spiste litt og moret oss med teorier om hvordan russerne på hotellet fikk så meget fint hår. Vi landet på en teori om klorin og First Price shampoo. Etter det fikk vi dusjet litt, før vi dro for å spise italiensk rett nedi gata. Gode og mette dro vi også innom kiosken på vei hjem, hvor vi følte oss overvåket. Hun (den utenlandske konen) spurte om vi lette etter noe, og vi sa at vi kikket litt foreløpig. Hun sa: "Take long time! You see IN THERE!" og jaget oss innover i butikken, til hyllene med hermetikk. Fikk kjøpt noe rask, og søkte dekning på hotellet. Før vi skulle gå opp til rommet, skulle Toril be om å få tilbake "the pink strikkfolder" som man hadde oppbevart i resepsjonen. Det maktet hun ikke, grunnet latterkrampe.
Mandag, 14 september.08.00: Stå opp og pakk!
08.25: Frokost.
09.45: Avgårde til Notting Hill for å se etter film-locations! Vi kom oss til Notting Hill Gate, og fortsatte ned Portebello Road. Så mange fine butikker, og Toril kjøpte seg en ring. Fant ganske fort The Travel Bookshop Co. fra Notting Hill, som nå solgte sko. Butikken het avslørende nok Notting Hill, og var blå som døra i filmen. De hadde også en filmplakat i butikkvinduet. Vi gikk videre for å finne "The Blue Door" og ble veiledet av en tjom - "The black door over there". Dessverre var den ganske stusselig, og minnet meg ikke om filmen. Tok likevel bilde, av den og døren ved siden av, som liknet mye mer. Dro videre fo
r å finne stedet fra Love Actually, som viste seg å være mye kulere og mer gjenkjennelig. Gikk innom en Nille-aktig butikk for å kjøpe tepose-klype og en sukkerbit-kopp. Sto ingen pris på koppen, så Toril måtte spørre. Han sa den kostet £3. Han slo imidlertid sammen mitt og Toril sitt uten at hun så det, og hun måtte roes ned da han sa det ble £5 å betale. Hun en flashback til the beltbuckle-episode, og ble nærmest krakilsk, før jeg forklarte situasjonen for henne. Tok en velfortjent pause med en caramel frappuchino på Starbucks, som var altfor søt og mektig (eller 'too cute and powerful/mighty', som vi liker å si).
Kom oss tilbake på hotell, hentet bagasje, tok tuben til Liverpool St. og tog til flyplassen. Fikk sjekket inn bagasjen (under 15 kg, takkoglov) og kom oss nesten helskinnet gjennom kontrollen. Toril ble nemlig stoppet og ble snakket til: "Your fly is open". Skratt. Überfestlig. Handlet litt kvote og brukte de siste pundene på Pret A Manger. Mens vi ventet på flyet ble vi igjen skremt av politi med crazy-ass våpen, men vi fikk også noen nyskapende og sære ideer. Blant annet hvordan man lett kan få med seg bagasjeovervekt på flyet ved å lage seg en slags bagasje-turban. Evt. henge på seg masse klær/bagasje under en heldekkende burka. "Bagasjeburkaen - for deg som flyr RyanAir".
Ja, det var vel alt and then some. Det var en kjempefin og kjempemorsom tur, og jeg gleder meg til å dra dit igjen. Jeg gleder meg også til jeg blir litt bedre i muntlig engelsk, selvom jeg setter stor pris på konseptet med "Excuse me, but..."-vitser.
![[Bedre sent enn aldri]](http://1.bp.blogspot.com/--xBsAQDi5y4/Ty3ZKVng0LI/AAAAAAAAAuA/T4CE9qVbhu4/s1600/Bedre%2Bsent%2Benn%2Baldri%2Blogo%2Btilt.jpg)
Nå har vi bodd i dette huset i ca. to år. Vi har fått pusset opp litt og ordnet litt i hagen, men det er fortsatt mye som gjenstår. Vi har fått pusset opp badene inne (selv om det er litt så som så med kvaliteten på det arbeidet som ble gjort), jeg har pusset opp rommet mitt og vi har gjort litt annet innimellom. Fortsatt er det mye rot som preger hele huset, da vi ikke har fått organisert all oppbevaring og sånt enda. Ute har vi blant annet anlagt en slags kjøkkenhage. I tillegg til en urtehage, har vi har jordbær, bringebær, blåbær, stikkelsbær, solbær og rips, samt et epletre, et kirsebærtre og et plommetre. Men nå viser det seg altså at vi har et plommetre til, som vi ikke visste om! Det er et stoort fint tre som står ved en hvit levegg. Det er ikke så godt å se at det er frukter på det egentlig, fordi de er grønne og gjemmer seg bak bladene. Og man visste jo heller ikke om de var spiselige, eller om de var mer som dekorasjon.
Men mamma og pappa var vågale og smakte på dem, og plommer var det! Det gleder meg, for jeg har kjempet for å få en frukthage fra begynnelsen av. Det var riktignok ikke så vanskelig å få overtalt pappa (som virket skeptisk). Kirsebær og plommetre kjøpte han på eget initiativ, og et epletre dukket sannelig opp da han kom hjem fra jobb en dag. Det var kun kort tid etter at jeg hadde snakket om hvor koselig jeg syns det var med epletrærne mommo og bestefar hadde da jeg var mindre. Det var så koselig fordi trærne var så lave at man kunne klatre i dem, og fordi eplene smakte godt.
Jeg hadde ikke trodd de hadde tatt vare på den når de ikke trengte noen da jeg søkte, så samtalen kom naturligvis overraskende på meg. Men gledelig overraskende. Hun spurte om jeg fortsatt var interessert, og jo, ja, det var jeg jo. Men noe nølende hørtes jeg sikkert ut, men det er mest fordi jeg også jobber på Coop Mega i tillegg, sånn at jeg ble litt usikker. Skal møte henne onsdag i neste uke, og jeg gleder meg egentlig. Jeg ble faktisk veldig glad etterpå, da det hadde gått ordentlig opp for meg. Jeg håper virkelig jeg får mulighet til å jobbe i en så fin butikk igjen. Jeg elsker det! Og da får jeg pakke inn gaver igjen også - noe jeg liker veldig godt. Så det er bare å krysse fingrene.
