Virkeligheten kaller...

Kom hjem fra London for litt over en uke siden, og savner det allerede. Virkeligheten er så mye mindre spennende enn fine London, og jeg kan nesten ikke vente til London BLIR min virkelighet. Jeg har med andre ord hatt en fin tur! Jeg hadde både gruet meg og gledet meg til å finne ut om jeg virkelig fortsatt hadde lyst til å bo der etter å ha fått oppleve byen. Og det kan jeg lettet si at jeg vil! Det hadde tatt seg ut om jeg måtte finne meg nye planer for fremtiden.

Neida, så... Mens jeg venter på å få drive med det jeg virkelig VIL gjøre, jobber jeg og føler meg asosial. På jobb koser jeg meg ikke maksimalt, med noen kunder som virkelig ikke har forståelse eller medfølelse for NOE (f. eks at man ikke kan alle priser i hodet, at man ikke alltid veit hva man skal gjøre i alle situasjoner, at man ikke veit når spesifikke varer kommer inn, osv.) Nok om det. Jobben på Åhlens veit jeg enda ikke så mye om, men jeg håper det går den rette veien. Fikk vite at den tidligere sjefen min hadde snakket med det som forhåpentligvis blir den nye sjefen min i dag, så man får bare vente å se. Det eneste som er dumt med den jobben, er at det sannsynligvis ikke blir så mange timer i uka. Og det kunne jeg egentlig tenkt meg.

Nåvel. På fritiden gjør man som sagt lite. Enten så gjør jeg meningsløse ting i hjemmet, mens jeg uffer over rot som burde ryddes, ellers så befinner jeg meg ute i skogen. Noen ganger med selskap. Denne uken tørr jeg ikke, for det er nemlig elgjakt. Æsj, ælikadittj.

Full London-rapport følger senere.