Ja, så var det den Quartfestivalen da.

Det ligger en ganske lang historie bak ønsket om å være tilstede på årets Quartfestival i Kristiansand. Målet var å få sett mitt store ungdomsidol og tidligere Guns N' Roses-gitarist Slash. For det var nemlig med Guns N' Roses jeg i 9.-10. klasse på ungdomsskolen først fikk smaken på ekte rock. Man kan si det hele egentlig begynte ganske humoristisk, med meg og min venninne Katrine som med latter så på og etterliknet Axl Roses noe spesielle dansemoves i musikkvideoen "Sweet Child of Mine" som surret og gikk på tv-fenomenet Svisj i disse tidene. Men det gikk fort opp for oss at også musikken var helt utrolig herlig. Og det gikk ikke lang tid før cd'r og dvd'r ble innkjøpt og avspilt 24/7. Det er ikke løgn å si at mye av ungdomstiden min gikk med til dette - DVD'n "Welcome to the Videos" ble sett minst en gang om dagen mens jeg beundret denne svette og langhårede mannen med hatt, sneip og gitar (og jeg gikk aldri lei, derimot ble volumet skrudd opp ytterligere for hver dag). Det gikk faktisk så langt at jeg selv gikk til innkjøp av gitar (både elektrisk og akustisk) med ønske om å spille i et rockeband. Dette ble det dessverre ikke noe av, og gitarferdighetene mine er fortsatt ganske begrensede (selv om jeg fortsatt har et ønske om å lære å spille, om ikke på rockestjernenivå, så hvertfall bedre enn den nåværende situasjonen).

Det var med stor sorg jeg og Katrine innså at vi kommet til verden ett par tiår for seint. Vi så på restene av Guns N' Roses med skam, og vi føyde oss til de rekkene som mente at Guns N' Roses ikke lenger eksisterte. Det var derfor en gledens dag da man oppdaget Slash' nye band, Velvet Revolver, med bandmedlemmer som inkluderte ex-gunnere Duff McKagan (på bass) og Matt Sorum (på trommer). Velvet Revolver var mer Guns N' Roses enn det Axls Guns N' Roses var! Hurra! Når det så ble offentliggjort at Velvet Revolver skulle spille på Øyafestivalen 13. august 2004 ble jeg overlykkelig, men kun for igjen å bli knust, da det viste seg at gudene var i mot meg (dette kan man ta rimelig bokstavelig - jeg angrer på valget om kirkelig konfirmasjon den dag i dag). Det hadde seg nemlig slik at en konfirmasjonsleir på det kristne sørland var obligatorisk, og dette måtte selfølgelig utspille seg i en uke, inkludert den dagen Velvet Revolver befant seg på norsk jord. Jeg var forbannet, og 13. august- konserttid, befant jeg og Katrine oss på et skjær på sørlandet et sted, lengtende etter å dra til Oslo, og med tanker som "nå, akkurat nå, kunne jeg hørt mine idol spille - FAEN!" Situasjonen ble ikke bedre av å komme hjem igjen til avisene jeg hadde tvunget mine foreldre til å kjøpe, bare for å lese altfor positiv omtale om en konsert jeg selv kunne befunnet meg på, hadde det ikke vært for FAENIHELVETE!

Min neste mulighet kom med ryktet om at Velvet Revolver skulle varme opp for Black Sabbath på deres to konserter i Oslo og Bergen. Rykte = billetter kjøpt! Det skulle imidlertid vise seg at de iallefall ikke kom til å spille i Oslo (helvete, hvis de skal spille i Bergen og jeg har billetter til Oslo-showet, da kommer jeg til å klikke!) "Heldigvis" skulle de ikke spille hverken her eller der. Men på den positive siden har jeg stiftet et veldig fint bekjentskap med Black Sabbath, og er veldig fornøyd med å ha sett en konsert med alle originalmedlemmene!

Så har man også de litt mer urealistiske mulighetene og forhåpningene med å få sett Slash. F. eks da mamma og pappa dro til London i 2005 - uten meg, i et tidsrom veldig nært arrangementet Live 8, hvor Velvet Revolver skulle spille. Jeg var av den oppfatningen at de GJERNE kunne tilpasse reisen sin etter akkurat det, OG ta med meg.

Jeg begynte å bli ganske lei hele greia. Det virket som om jeg aldri skulle få sett Slash i real-life noensinne. Jeg hadde mørke tanker helt til Velvet Revolver offentliggjorde en turnedato i Norge! NORGE! Tid og sted for begivenheten var Quartfestivalen, Kristiansand - 2. juli 2007! Nå hadde det seg slik at min mamma ikke var så veldig begeistret for at jeg og en venninne skulle dra nedover helt alene. Nei, det likte hun ikke. Faen heller! Derfor tok jeg ansvaret for å ordne opp på egenhånd. Jeg solgte mopedhjelmen min til ei venninne (jeg hadde jo strengt tatt ikke bruk for den, da jeg aldri har eid noen moped!) og kjøpte billett og offentliggjorde det hele til mamma. Blid var hu ikke, men heller ikke sur - derimot litt undrende over hvor jeg fikk tak i penger til billetten hen. Nåvel, samme kan det være. Så lyst på livet helt frem til jeg kom hjem fra påskeferien 2007. Sjekket Quart sine nettsider for å lese om oppdateringer om nye band etc. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg da jeg leste at "...Velvet Revolver avlyser Quart." Må ærlig innrømme at jeg gråt noen tårer, selv om jeg innerst inne ikke ble så overrasket. Det ble likevel til at vi dro, jeg og May Kristin, sommeren 2007. 2007 er kjent som et mindre bra år værmessig på festivalfronten, og man skulle ikke slippe unna på Quarten heller. Selv om det var oppholdsvær store deler av dagen, begynte regnet å pøse ned på kvelden, da headliner Chris Cornell spilte. Tidligere den dagen hadde vi fått med oss blant annet Black Debbath, Stonegard, Skambankt, CKY og Turboneger. Og til tross av regnet er dette til dags dato en av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt - selv om det manglet den viktige ingrediensen Slash.

Så, i år skulle det endelig skje. Ikke med Velvet Revolver riktignok, siden de ikke lenger har noen vokalist - men Slash & Friends fikk duge. Nå er Quarten en festival som egentlig er konkurs, og som greier seg svært dårlig økonomisk. Man kunne merke forskjellen på Quart nå og Quart da. For det første ble jeg forbanna da jeg så prisene. Eller, prisen for dagspass var i grunn ok, helt til jeg fant ut at man måtte betale pr. scene! Altså kunne man ikke gå rundt å se det man ville etter å ha betalt én pris. Neida, du må betale ekstra for å se artister på de mindre scene. Ikke at jeg hadde så ekstremt lyst til å se Veronica Maggio og Familjen sånn egentlig, men om jeg ikke hadde måtte betale ekstra for det, så hadde jeg nok tatt turen, sånn for festivalfølelsen sin skyld. Ikke at det egentlig hadde noe å si, da det var mange av de tidligste konsertene som ble avlyst, på grunn av at scenene ikke var FERDIGRIGGET. Lame.

Når alt kommer til alt, så må jeg innrømme at interessen for å se Slash i år var mindre enn før (ironisk, eller hva?). Både fordi jeg nærmest hadde gitt opp håpet på at det kom til å skje, men også fordi jeg har en bredere musikksmak og liker mange flere band nå. Likevel kriblet det i magen da jeg og May Kristin tidligere på konsertdagen var nede på havna og jeg kunne gjenkjenne gitarlyden som lå i lufta. Det er Slash! Det må det være! Åherregud! Tiden gikk og etter en stund med venting, slapp vi inn. Før Slash, Ozzy og the whole shabang kom på, spilte Juke Kartel, Skambankt (HERLIG, men altfor kort) og McQueen. Tankene mine under og rett etter konserten var HERLIG!, men i ettertid har jeg fått distansert meg litt til det hele. Jeg syns det virket litt som om Slash spilte pga. plikt og ikke så mye av lyst - men det er likevel fantastisk å endelig ha hørt sanger som "Fall To Pieces", "Slither", "Nighttrain", "Knocking On Heavens Door", "Sweet Child Of Mine" og "Paradise City" live og med Slash! Når det kommer til Fædrelandsvennen og VG/Dagbladets anmeldelser av konserten, henholdsvis terningkast 6 og 1, så syns jeg begge er helt feil. Jeg vil heller si det er en mellomting, for det var hverken supert eller elendig. Men jeg er virkelig glad for å endelig ha sett ham, og jeg er fryktelig redd jeg hadde angret om jeg ikke hadde benyttet denne muligheten!


Slash himself, Quart 09. Bilde: Rockman.