Plan A-E

I dag har jeg tatt toget tilbake til Oslo. Det føltes som den lengste togturen EVARRHH. Jeg hadde egentlig tenkt til å ta et tog som gikk tidligere, rundt ettermiddagstider, slik at jeg slapp å forholde meg til det-komme-seg-inn-på-Bjølsen-studentby-uten-nøkkelkort så altfor seint. Men så har det seg slik at det å skulle dra fra en fantastisk blid bebis er ikke sånt som haster så veldig. I tillegg var jeg veldig lite lysten på å skulle pakke. Underbevisst var det heller ikke så motiverende å skulle vende tilbake til Oslo S.

Så da ble det til at jeg skulle ta det toget som skulle gå 19.20. Som SKULLE gå kl. 19.20. Jeg har ærlig talt ikke hatt så mye problemer med NSB tidligere, men når jeg nå skulle det, så passet det jo fint at det skulle være akkurat denne helga.

Først måtte vi passasjerer vente ute i kulda i sikkert en halvtime, akkompagnert av unyttig informasjon om at "dere skal få informasjon når toget kommer" over høytaleranlegget. Altså informasjon om når vi skal få informasjon. Som er samtidig med når toget kommer. Takkskalduha. Så, når toget faktisk kom fikk vi lov til å tilbringe enda litt tid på Lillehammer.

ILLUSTRASJONSFOTO: Stillestående tog, faen.

Så gikk toget, endelig. Med litt stopp her og litt signalfeil der, pluss det faktum at jeg var temmelig sliten, ble dette til en av de lengste togturene jeg kan erindre. Vel fremme på Oslo S, 55 min forsinka, var jeg passe irritabel og paranoid til alle rundt meg. Fikk slept med meg den ødelagte kofferten min(!) og tatt bussen til Bjølsen. Og tenk! Jeg måtte bare vente to minutter på den! Et mirakel.

På Bjølsen busstopp var strategien enkel, nemlig å skynde seg forran alle de andre som var på vei hjem. Slik kunne jeg vente på noen med nøkkel, istedenfor at noen med nøkkel sniker seg inn uten meg - hvilket til syvende og sist ville medføre at jeg måtte sove ute under pæretrærne.

Å snike seg inn sammen med noen andre var altså plan A. Heldigvis var plan A en jævlig god plan. Plan B var nemlig å ringe på til naboen min, for så å trygle, gråte og be ham om å slippe meg inn. På obligatorisk dårlig engelsk selvfølgelig. Jeg slapp heldigvis unna det. Dessuten var han for opptatt med å snakke australsk til Ozzy Osbourne via Skype. Jeg hørte ham nok, fra balkongen min. (Jeg tror ikke dette gjør at jeg høres så altfor creepy-stalker-aktig ut. Dette er OK mengde creepy stalker.)

Plan C var å ringe innlås-menneskene til SiO. Innlås-menneskene sitter nede i en grå murkjeller og er iført beige overalls. De får tiden til å gå ved å spa kull inn i en ovn, koke kaffe, drikke kaffe og sitte med beina på bordet. Jo, også passer de Det store nøkkelknippet, da. Men det kommer sekundært. Uansett. Jeg tror du må ut med 500 kr for et besøk av disse gutta. Hvertfall på denne tiden av døgnet.

Plan D: Ringe min bror og hans kone for å søke asyl for natten. De er jo nesten naboene mine nå. Om de mot alle odds hadde avslått min søknad, måtte jeg ha valgt den trygge (trygge?) plan E - å sove ute under pæretrærne. (Eksklusivt - frokost inkludert!).

Så mange planer! Jeg er nesten akkurat som disse:

Er heldigvis ikke så altfor mye som disse:

Har gitar da.

Fikk du sangen deres på hjernen nå? Ikke?

PS: Nina - for deg er noe av dette innholdet, og kanskje til og med noen av formuleringene, en kjent historie, men det er altså hva man får når man abonnerer på spam fra undertegnede. For å avbestille: send [STOPP] til 2028.

PPS: For dere andre - utdypning om hva som skjedde torsdag 8. september på Oslo S kommer senere. Jeg måtte bare for en gangs skyld blogge svært nært opptil hendelsen.

PPPS: Dette må du få med deg!

PPPPS: Nå da?