Den hemmelige hagen.

Nå har vi bodd i dette huset i ca. to år. Vi har fått pusset opp litt og ordnet litt i hagen, men det er fortsatt mye som gjenstår. Vi har fått pusset opp badene inne (selv om det er litt så som så med kvaliteten på det arbeidet som ble gjort), jeg har pusset opp rommet mitt og vi har gjort litt annet innimellom. Fortsatt er det mye rot som preger hele huset, da vi ikke har fått organisert all oppbevaring og sånt enda. Ute har vi blant annet anlagt en slags kjøkkenhage. I tillegg til en urtehage, har vi har jordbær, bringebær, blåbær, stikkelsbær, solbær og rips, samt et epletre, et kirsebærtre og et plommetre. Men nå viser det seg altså at vi har et plommetre til, som vi ikke visste om! Det er et stoort fint tre som står ved en hvit levegg. Det er ikke så godt å se at det er frukter på det egentlig, fordi de er grønne og gjemmer seg bak bladene. Og man visste jo heller ikke om de var spiselige, eller om de var mer som dekorasjon. Men mamma og pappa var vågale og smakte på dem, og plommer var det! Det gleder meg, for jeg har kjempet for å få en frukthage fra begynnelsen av. Det var riktignok ikke så vanskelig å få overtalt pappa (som virket skeptisk). Kirsebær og plommetre kjøpte han på eget initiativ, og et epletre dukket sannelig opp da han kom hjem fra jobb en dag. Det var kun kort tid etter at jeg hadde snakket om hvor koselig jeg syns det var med epletrærne mommo og bestefar hadde da jeg var mindre. Det var så koselig fordi trærne var så lave at man kunne klatre i dem, og fordi eplene smakte godt.

Når jeg blir stor, skal jeg ha en diger hage med mange forskjellige typer frukttrær og bærbusker. Dessuten skal jeg ha en egen kjøkkenhage til urter, poteter og andre grønnsaker. Også vil jeg ha kaniner som går fritt i hagen. Og en katt som kan sitte i vinduskarmen eller nøste seg sammen forran peisen på en mørk høstkveld. En hest som kan stå ute på jordet, når vi ikke er på ridetur i skogen. Også vil jeg ha en ku, fordi de er så søte. På jordene skal det gå rev og rådyr og elg. Jeg vil bo i en Beatrix Potter-verden. Mmmm... Herlig!

London!

Når jeg sier full rapport, mener jeg full rapport. Bestemte meg allerede før jeg dro at det ville være lurt å føre en reiselogg, noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde. Både fordi jeg ikke ville glemme små, morsomme detaljer og fordi det kommer til å være gøy å lese igjen om noen år. Her er noe av det jeg skrev, litt mer utfyllende og med bilder:

Onsdag, 9. september:
09.00: Ble vekket av vekkerklokken. Sto opp og ble skremt av feier. Det hørtes nemlig ut som om noen hadde kommet seg INN i huset, men det viste seg bare at han befant seg oppå det.

12.20: Plutselig hastverk og angst for å ikke rekke bussen. Slepte en stk. gigantisk bag med meg opp bakken, iført altfor mye varme klær. Store smerter i lunger/kropp og rare tanker om hvordan jeg skulle komme meg til stasjonen og rekke toget mitt, om bussen hadde gått. Så for meg situasjoner hvor jeg ringer på hos tilfeldige hus med bil stående utenfor, for så å trygle dem til å kjøre meg ned. Slapp heldigvis å gjennomføre noen av disse planene, da det viste seg at jeg hadde god tid og rakk bussen på vei opp. Fikk riktignok ikke igjen pusten før jeg ankom skysstasjonen. Rekker også toget, og på Stange ser jeg at rumpegrafseren fra tidligere i sommer kom på. Måtte smile.

16.43: Møter Toril på Bussterminalen etter å ha sett en BigBrother-"kjendis" og shoppet på Handysized (ja, jeg brukte penger allerede ved dette tidspunktet).

17.10: Buss til Torp. Ca. en og en halv time senere er vi fremme. Der må vi vente en ganske lang stund. Vi spiser pølse, sjekker inn bagasje osv. * Sjekker ut det dårlige utvalget i tax-free'n. Finner Salvador Dalí parfyme, og blir begeistret inntil det viser seg at den ene lukter do og den andre gress. Dessuten er parfymen der generelt dyr.

21.20: Flyet går. Flyvertene er spesielle, altfor blide og har et snodig smil. Det er pent å se ut av flyet i mørket - med alle lysene i byen strødd utover landskapet som glitter, og med månen som speiler seg i vannet. Fascinasjonen er også stor når man allerede i lufta kan slå fast at man er i England. Man kan nemlig se at bilene kjører på andre siden av veien!

23.05: Flyet lander. Etter passkontroll blir vi møtt av politi med digre gevær. Skremmende! Finner bagasjen vår lett, siden vi har de fineste og mest fargerike bagene av dem alle. En togtur inn til byen venter. Vi går av på Liverpool Street, og tar the tube videre til Paddington, etter å ha blitt oppmerksom på en tigger som plystrer med tennene. I Paddington blir vi møtt av lukten av pommes frites, men klarer likevel å finne riktig retning - takket være reiseleder Toril. På veien går vi sannelig meg også forbi Ninas stampub, Sussex Arms. Rett bortenfor lå også hotellet vårt, Linden House Hotel. Får sjekket inn og kryper opp de ca. 500 trange, bratte trappene med stor bag. Vel fremme angrer vi på at vi ikke kjøpte noe å drikke, så vi måtte ta til takke med britisk tappvann.


*Den britiske innsjekk-av-bagasje-mannen sier: "Such a light bag! Going shopping, eh?"


Torsdag, 10. september:
07.30: Toril is up, og har allerede begynt å rydde og romstere. Kaldt med åpent vindu og bare laken.

08.00: Stå-opp-tid for alle. Toril dusjer, og så jeg. Spennende dusjsystem. Man vet liksom aldri når det er vann, om det er varmt, eller om det er noe trykk. Klarte likevel å bli rene.

08.35: Frokost. Fint nok, men veldig lite. Også veldig lite utvalg i mat. Man kan velge mellom cornflakes, egg, fin eller grov toast med assortert seigt syltetøy. Med kaffe, te eller appelsinjuice.

09.17: Trappejævler. Ikke ideell morgentrim. Etter å ha skaffet oss et 7-dagers kollektivtransport-pass, benyttet vi det til Camden Market. Så masse fine t-skjorter *, men gikk videre for å se mer først. Toril stoppet for å kjøpe to par sko, Dr. Martens og Converse. Så gikk vi inn på Stables Market og kjøpte 2 stk t-skjorter og trusepung/veske (på en kool, sær, småskummel butikk - Cyberdog). Kjøpte også noen kule kort, før vi gikk tilbake og så litt mer i gatene. Gikk tilbake enda en gang for å spise mat (indisk til £4).

Det ble nødvendig å ta ut litt mer penger, sånn at vi kunne bruke litt mer. Vi skulle nemlig gå for å kjøpe noen t-skjorter til, men stoppet på veien for å finne ut prisen på en beltespenne med britisk flagg. Kom da ut for følgende situasjon:

"How much?" spør vi.
"£20" svarer slesken.
"Oh... We'll come back later" sier vi, da det var litt i meste laget.
"NO! £17,50!" roper mannen desperat.
"Noo..." sier vi fortsatt.
"Come on! £14,30!"
"Naahh...", sier vi igjen, og begynner å gå.
"£10!"
(OK DA, forhelvede! F£$@!) Han får en £20, under tvil, fordi vi ikke har noe mindre. Da begynner han å prute på ny!
"Give me £14,30!"
"NO, you said £10!"
"It's not good for business..."
(Toril er på vei til å røske pengene ut av labbene hans igjen, hvor han så fint har lagt dem inn i bunken sin. Selv sto jeg der måpende og stum. Tufsen må etterhvert gi seg, og gi oss £10 tilbake. Snøft! Det verste er vel at vi helt sikkert kunne fått det mye billigere.)


Handlet en t-skjorte ('Vote for Pedro') og tok tuben til Tower of London og Tower Bridge. Vi tok litt bilder og gikk på broa og fant ut at vi ville ta en båttur. Gikk først en tur på Starbucks, hvor de ikke skjønner begrepet "double". Jeg tok en Grande Iced Caffe Latte, Toril en Cappuchino. Båtturen fikk vi ganske rimelig ved å vise frem vårt travel-card, ca £9,60 for oss begge (opprinnelig ca £6,90 pr. pers). Fikk da en fin guidet tur til Big Ben og London Eye. Selv hevdet de at de ikke var proffe guider, at de kun gjorde det på eget initiativ, men sannelig var de (han) morsom! Derfor fikk han litt penger i bøtta si når vi dro. På land tok vi bilder, men det var nesten umulig i motlyset. Fant ut at Big Ben faktisk var litt chubby, og ikke så "høy og slank" som han ser ut til å være på bilder. ** Sto under London Eye og ble svimmel, og fikk lyst til å se både Dalí-utstilling og The Movieum. Men det var såklart ikke gratis. Vi ventet til Big Ben slo 18.00, før vi dro tilbake til Paddington. Vi kjøpte litt snacks på veien hjem og slet oss opp trappene. Ble sittende på rommet for å lade opp, spise KitKat og ha brainstorming angående hvordan vi BURDE reagert i the beltbuckle-situation. Feks. "How about me shoving this up your rear? (og med this mener vi 'the beltbuckle').

Fikk tilslutt spart opp nok energi til å gå rett borti gata for å kjøpe fish & chips, selv om jeg ikke følte meg så altfor sulten. Ifølge reiseleder var den ikke like god som på hennes og Kjell Magne Bondevik sin stampub (som vi må besøke senere). Enda ikke tegn til Ninas bekjente på Sussex Arms. Slet oss opp trappene på ny for å spise og se på tv. "How Clean Is Your House?" med ekle doer - et godt valg. Toril tok så kvelden, mens jeg har så litt Friends, The Big Bang Theory, og noe som heter Free Agents. Man kan trygt konkludere med at E4 er en fin kanal. Jeg fikk også vasket håret, uten problemer. Stabilt vanntrykk og temperatur - mindre FRRRISSSSKT enn tidligere.

*Jeg fikk tilbud om hjelp med str. på t-skjortene, men skal pent takke "det er ikke så farlig", men er korttenkt og oversetter svært direkte fra norsk - med resultatet: "No, it's not so dangerous" Et millisekund etter ytret setning skjønner jeg, og medturist, hvor idiotisk det hørtes ut. Syntes heldigvis det var ganske morsomt selv, for jeg fikk da sannelig høre det igjen og igjen.

**Før London Eye, på vei over broa, ser jeg en sekkepipemann som jeg raskt tar bilde av. Det viser seg imidlertid at han har et skilt som betyr at man må betale for å ta bilde, ellers blir han sur. Jeg slapp likevel å bli kjeppjaget.


Fredag, 11. september:
08.00: Sto opp til ny, spennende frokost.*

09.50: Dro retning Buckingham Palace først. Tok bilder, men orket ikke vente på at vaktene skulle skifte. Ruslet videre ned ved St. James' Park og så på de søte ekornene. Fortsatte retning Piccadilly Circus, forbi Fortnum & Mason. Fra Piccadilly Circus gikk vi nedover Regents Street og innom butikker som The Gap, Clarks, H&M og Henleys (5. etg. leker)** Fikk shoppet litt og så en sjarmerende mann spise ut av søpla, med øreklokker på! Etter å ha pådratt oss en øm kropp, tok vi det kuli med en kopp kaffe på Café Nero. Ble nærmest uvel. Så gikk turen endelig videre til Fortnum & Mason. Så litt i butikken først, før vi skulle spise. Kom opp til svært fint lokale, med egen pianomann. Vi følte det som om vi ikke passet helt inn. Ante f.eks ikke hva man skulle bruke kannen med varmt vann til med en gang. Vi hadde jo allerede en kanne med te! Heldigvis var det amerikanere der, som gjorde så vi kom i et godt lys. Maten kom på et fint etasjefat - med sandwiches nederst, scones og kaker på toppen. Vi kom i fare for å be om en ekstra porsjon med sandwiches, så etter sconesene var vi i grunn mett. Jeg fikk spist den ene rosa kaken min, men måtte la sjokoladekaken med GULL på, stå. Det ville sannsynligvis ikke bli så godt tatt imot om jeg kastet opp i blomsterurnen deres. Vi tror likevel vi ga et svært godt uttrykk, ved å søle masse te på duken deres, samt å glemme å bruke te-sil, sånn at te-bladene måtte fiskes ut "manuelt".

Alt i alt, Fortnum & Mason:
+ Pianisten, som spilte både the theme from The Pianist, og 'The Man I Love' fra Hot Shots (det var ikke en request, og vi lot vær å dandere oss selv syngende oppe på flygelet).
- At man selv var så uvitende.
+ Selve opplevelsen.
- Karve i brødet. Yuck!
- At man ble så uvel (ikke F&M sin skyld, men det ødela litt).
- Det var jo ikke akkurat billig...

Etter Fortnum & Mason kjøpte vi selvfølgelig souvernirer - en te-sil (eller te-hatt, som vi liker å kalle det, da det ser ut som en flosshatt) og te (Royal Blend). Videre tok vi buss til Abbey Road, med håp om å finne riktig overgang. Det skulle vise seg å være svært lett, da vi var langt fra de eneste med samme mål. Det var skikkelig kult! Tok bilder og bestemte oss for å kjøpe 'Abbey Road'-cd'n. Dro tilbake til hotellet, stoppet for snacks og drikke. Etter fæl trappegang flatet vi ut på sengene. Puh! Tok det rolig en stund før vi dro å kjøpte mat på Burger King. Spiste på hotellet mens vi så på Friends + mer, før vi la oss.


* Tull og tøys om å be om "a new light-pear please. Our previous light is terminated" etc. - da lyset på do hadde gått. En vits som føyer seg i rekkene 'bra engelsk'.

**Ansatt på Henleys, om fancy fjernstyrt bil: "The best gear here, besides myself". Dessuten påsto han at alle jentene han hadde snakket med den dagen var norske, noe han "beviste" ved å spørre en tilfeldig mann om "are you from Norway?" "Noo...?" "Exactly!"


Lørdag, 12. september:
08.00: Opp og hopp!

08.30: Frokost. Mye folk, så Toril måtte spørre om noen av bordene var gratis ("Is this free?" - Denne setningen er riktignok friskmeldt, men vi hadde det likvel veldig gøy med det!) Snek med meg syltetøy, for å kunne tvinge noen hjemme til å smake på det. Vi filmet også trappeturen opp. Nye, spennende opplevelser med dusjen i dag:

1. Stråle på villspor, som kan treffe deg i øyet. Noe den gjorde.
2. Om man dusjer for lenge med for mye vann på, fylles det opp med vann i bunnen. Vi så for oss at Toril måtte fortelle resepsjonisten at "the water is standing in the shower-box!"

09.28: Ut på tur. Først til Harrods via. Earls Court. Det var vakter med "Information"-missebånd overalt. Vi siklet og TOK på ekte Jimmy Choos, før vi endte opp i kjøkkenavdelingen. Der kjøpte vi begge to tekanner, og jeg en liten rasp. Vi ble kalt madame og fikk medlemskort, i den tro at vi kom til å handle der ofte. Etterpå dro vi til Hyde Park og gikk langt og lenge. Fant Hard Rock Store og kjøpte den originale t-skjorten. Vi ble sulten, og måtte gå helvetes langt for å finne mat. Pret A Manger ble redningen, og det var virkelig awsome. Det var ikke spesielt dyrt, og maten var kjempegod! Dessuten hadde de en veldig miljøvennlig og sunn tankegang, i tillegg til at alt som ble til overs på slutten av dagen ble gitt bort til veldedighet, fremfor å kaste det. Virkelig et sted som anbefales!


Etter å ha spist oss mette måtte vi låne the waterloo på MacD. Ferden gikk videre oppover Oxford Street, hvor vi var innom blant annet H&M, PrimeArk (som var FULLSTENDIG kaos), MonSoon, The Gap, Accessorize, Dorothy Perkins m.m. Kom til å kjøpe alt for mye, og fikk smerter overalt. Attpåtil så vi en mann i rullestol, uten bein, som spilte blokkfløyte. Dessverre kunne han bare spille to noter, så dermed ble det en slags ule-lyd av det. (Vi hadde også tidligere sett en blokkfløytemusiker, som var helt utrolig dårlig til å spille. Man, liksom). Vi fikk mot formodning slentret oss opp trappene på hotellet, og la oss for å hvile litt. Det ble også litt tull og tøys:

-"Excuse me, but my sister is stuck in the booger-blanket" (The booger blanket er sengeteppet vårt, som helt sikkert var helt utbuset og møkkete. Man våknet mang en gang med et stumt skrik, fordi det hadde forvillet seg helt opp til ansiktet).
- "Excuse me, but the dump in my bed has increased" (The dump refererer ikke til kroppslig avfall. Hence the fun).

Spiste frukt (jazz-epler) og ladet opp til dinner and a show. Dro på restauranten rett borti gate, Garfunkel's, og spiste pizza (Margherita/Fully Loaded). Restaurant-mannen hadde riktignok ikke sett så fornøyd ut, da min søster gav han masse fine småmynter i driks. Fikk tatt the tube til Piccadilly Circus*, og fant frem til Gielgud Theatre, hvor vi skulle se Avenue Q. Hadde litt tid før det begynte, så dro for å se Soho Square og kjøpte litt snacks. På Gielgud Theatre måtte vi vente litt før showet begynte, men fant plassene våre HØYT oppe. Til å bli svimmel av. Ikke så altfor lenge etterpå begynte det, og det var kjempekult! Det var supermorsomt og Trekkie-Monster ble en av favorittene. Kom oss trygt hjem på VARM og stappfull tube. Spiste litt snacks før vi la oss.

* Hvor alskens gatemusikanter med varierende dyktighet holdt på for fullt. Man hadde blant annet en gitarmann som hamret løs på de stakkars strengene mens han viste frem hvilke akkorder han kunne. Jeg ble ikke imponert. Man hadde også en sekkepipemann som faktisk var veldig flink. Dessverre ble han akkompagnert av fulle, høylydte idioter under Amazing Grace.


Søndag, 13. september:
08.00: Stå opp!

08.48: Endelig var man på tur til frokost, verre Jurassic Park-tilstander enn noensinne. Fikk tilslutt plasser, og skaffet mat i omganger. Toril ble uvenner med guttunge med snor rundt halsen, og fikk umåtelig lyst til å snøre att.

09.28: Ferdig med frokost. Tid for å slappe av litt før man skulle dra videre på en ny slitsom tur. Pga. vedlikehold på tuben tok det litt tid å komme seg frem, men det gikk greit. Turen gikk først til St. Paul katedral, hvor en gruggen mann på sykkel passerte oss, og susset ut i luften til oss. Det ble grunnlaget for mye morro utover dagen. Gikk så videre over the Millenium Bridge til Tate Modern. Der så vi kul kunst av blant annet Salvador Dalí (dessverre bare to bilder eller noe) og Francis Bacon. Vi så også på uforståelig og usjarmerende kunst, av typen blodig bandasje på lerret med den passende tittelen "Menstruation". Skjønt. Virkelig.

Etter en slitsom, kulturell runde satte vi oss ned for å spise litt jazzede epler. Da gikk en muggen dame (typen 'mouldy lady') forbi, stirrende. Kom over det og dro for å finne Bridget Jones' leilighet. Det gjorde vi, og det var kjempekult! Det var også en Pret A Manger-sjappe like over gata, så vi fikk i oss litt mat også. Satt og spiste, mens vi observerte 2 stk. ungjenter + 1 eldre fjasekjerring. De satt der og lo høyt og ondskapsfullt, mens de satt der og dollet seg opp. Til å bli kvalm av, egentlig. Den ene fnisejenta dro, og vi fikk spist opp maten. Vi tenkte også at vi skulle benytte sjansen til å gå på do mens man kunne, så vi ble stående i kø bak ei anna jente. Hun fortalte at de to hadde vært der inne lenge. Vi hørte latter, og jenta i kø banket på døra. De to kom ut litt senere, fortsatt leende. Jenta fra køen gikk inn på do, men kom fort ut igjen. De to hadde nemlig tetta doen, og den var full av vann. Den stakkars gutten bak kassen kommer for å se, og sier: "That's just amazing, isn't it?" De andre ansatte kom for å se, og vi fikk sympati med den stakkars gutten som nok fikk i oppgave å fikse det hele.

Vi dro videre for å finne en Accessorize og en Gap, sånn at Toril fikk shoppe ytterligere. Kom tilbake til hotellet, spiste litt og moret oss med teorier om hvordan russerne på hotellet fikk så meget fint hår. Vi landet på en teori om klorin og First Price shampoo. Etter det fikk vi dusjet litt, før vi dro for å spise italiensk rett nedi gata. Gode og mette dro vi også innom kiosken på vei hjem, hvor vi følte oss overvåket. Hun (den utenlandske konen) spurte om vi lette etter noe, og vi sa at vi kikket litt foreløpig. Hun sa: "Take long time! You see IN THERE!" og jaget oss innover i butikken, til hyllene med hermetikk. Fikk kjøpt noe rask, og søkte dekning på hotellet. Før vi skulle gå opp til rommet, skulle Toril be om å få tilbake "the pink strikkfolder" som man hadde oppbevart i resepsjonen. Det maktet hun ikke, grunnet latterkrampe.


Mandag, 14 september.
08.00: Stå opp og pakk!

08.25: Frokost.

09.45: Avgårde til Notting Hill for å se etter film-locations! Vi kom oss til Notting Hill Gate, og fortsatte ned Portebello Road. Så mange fine butikker, og Toril kjøpte seg en ring. Fant ganske fort The Travel Bookshop Co. fra Notting Hill, som nå solgte sko. Butikken het avslørende nok Notting Hill, og var blå som døra i filmen. De hadde også en filmplakat i butikkvinduet. Vi gikk videre for å finne "The Blue Door" og ble veiledet av en tjom - "The black door over there". Dessverre var den ganske stusselig, og minnet meg ikke om filmen. Tok likevel bilde, av den og døren ved siden av, som liknet mye mer. Dro videre for å finne stedet fra Love Actually, som viste seg å være mye kulere og mer gjenkjennelig. Gikk innom en Nille-aktig butikk for å kjøpe tepose-klype og en sukkerbit-kopp. Sto ingen pris på koppen, så Toril måtte spørre. Han sa den kostet £3. Han slo imidlertid sammen mitt og Toril sitt uten at hun så det, og hun måtte roes ned da han sa det ble £5 å betale. Hun en flashback til the beltbuckle-episode, og ble nærmest krakilsk, før jeg forklarte situasjonen for henne. Tok en velfortjent pause med en caramel frappuchino på Starbucks, som var altfor søt og mektig (eller 'too cute and powerful/mighty', som vi liker å si).

Kom oss tilbake på hotell, hentet bagasje, tok tuben til Liverpool St. og tog til flyplassen. Fikk sjekket inn bagasjen (under 15 kg, takkoglov) og kom oss nesten helskinnet gjennom kontrollen. Toril ble nemlig stoppet og ble snakket til: "Your fly is open". Skratt. Überfestlig. Handlet litt kvote og brukte de siste pundene på Pret A Manger. Mens vi ventet på flyet ble vi igjen skremt av politi med crazy-ass våpen, men vi fikk også noen nyskapende og sære ideer. Blant annet hvordan man lett kan få med seg bagasjeovervekt på flyet ved å lage seg en slags bagasje-turban. Evt. henge på seg masse klær/bagasje under en heldekkende burka. "Bagasjeburkaen - for deg som flyr RyanAir".


Ja, det var vel alt and then some. Det var en kjempefin og kjempemorsom tur, og jeg gleder meg til å dra dit igjen. Jeg gleder meg også til jeg blir litt bedre i muntlig engelsk, selvom jeg setter stor pris på konseptet med "Excuse me, but..."-vitser.

Virkeligheten kaller...

Kom hjem fra London for litt over en uke siden, og savner det allerede. Virkeligheten er så mye mindre spennende enn fine London, og jeg kan nesten ikke vente til London BLIR min virkelighet. Jeg har med andre ord hatt en fin tur! Jeg hadde både gruet meg og gledet meg til å finne ut om jeg virkelig fortsatt hadde lyst til å bo der etter å ha fått oppleve byen. Og det kan jeg lettet si at jeg vil! Det hadde tatt seg ut om jeg måtte finne meg nye planer for fremtiden.

Neida, så... Mens jeg venter på å få drive med det jeg virkelig VIL gjøre, jobber jeg og føler meg asosial. På jobb koser jeg meg ikke maksimalt, med noen kunder som virkelig ikke har forståelse eller medfølelse for NOE (f. eks at man ikke kan alle priser i hodet, at man ikke alltid veit hva man skal gjøre i alle situasjoner, at man ikke veit når spesifikke varer kommer inn, osv.) Nok om det. Jobben på Åhlens veit jeg enda ikke så mye om, men jeg håper det går den rette veien. Fikk vite at den tidligere sjefen min hadde snakket med det som forhåpentligvis blir den nye sjefen min i dag, så man får bare vente å se. Det eneste som er dumt med den jobben, er at det sannsynligvis ikke blir så mange timer i uka. Og det kunne jeg egentlig tenkt meg.

Nåvel. På fritiden gjør man som sagt lite. Enten så gjør jeg meningsløse ting i hjemmet, mens jeg uffer over rot som burde ryddes, ellers så befinner jeg meg ute i skogen. Noen ganger med selskap. Denne uken tørr jeg ikke, for det er nemlig elgjakt. Æsj, ælikadittj.

Full London-rapport følger senere.

Yessir, I Can Boogie!

Siden sist HAR jeg faktisk vært å gått tur i regnet. Riktignok først etter jeg hadde sett Rachael Ray, men det får jammen meg være godt nok. Søvnproblemene mine har kommet seg noe, men det er likevel ikke helt optimalt. Nytt sengetøy og to stk. flate og slappe puter i ett putevar har gjort sitt. Jeg har også vært relativt flink til å rydde på rommet. Det begynner å komme seg, og det føles virkelig godt. Selv om det fortsatt er en liten del igjen. Blant annet er jeg altfor dårlig til å rydde i rene klær. De blir bare liggende igjen i kurven til jeg skal bruke noe av det. Jeg tror at jeg skal ta en liten opprydning i klesskapet mitt også, senere. Jeg har allerede begynt litt, men jeg må bare prøve å være ærlig med meg selv, og finne ut hva jeg virkelig bruker og ikke, og hva som i det hele tatt passer fortsatt. Jeg har nok en del klær som egentlig bare bør gis bort.

I dag ble jeg også ringt opp av et nummer jeg ikke kjente. Det viste seg at det var fra Åhlens på Strandtorget, hvor jeg hadde levert en søknad tidligere. Jeg hadde ikke trodd de hadde tatt vare på den når de ikke trengte noen da jeg søkte, så samtalen kom naturligvis overraskende på meg. Men gledelig overraskende. Hun spurte om jeg fortsatt var interessert, og jo, ja, det var jeg jo. Men noe nølende hørtes jeg sikkert ut, men det er mest fordi jeg også jobber på Coop Mega i tillegg, sånn at jeg ble litt usikker. Skal møte henne onsdag i neste uke, og jeg gleder meg egentlig. Jeg ble faktisk veldig glad etterpå, da det hadde gått ordentlig opp for meg. Jeg håper virkelig jeg får mulighet til å jobbe i en så fin butikk igjen. Jeg elsker det! Og da får jeg pakke inn gaver igjen også - noe jeg liker veldig godt. Så det er bare å krysse fingrene.

Overimorra drar vi endelig til London. Jeg og søstra mi. Jeg gleder meg veldig, og er allerede redd for å glemme noe eller å komme for seint til flyet etc. Tror det kommer til å gå veldig bra, men jeg har hatt en ekkel tirsdagsfølelse i hele dag, derfor har jeg vært kjempestressa. Jeg har nemlig ikke ordnet alt jeg skal enda.

Nei, nå skal jeg gå å rydde, pakke, fikse og ordne videre! Neste blogg blir sannsynligvis en London-update!

O Sleep, Where Art Thou?

Ikke det at jeg har mangel på søvn, tvert i mot har jeg nå fått for vane å sove meg forderva - altså så mye at jeg likevel er sliten når jeg står opp. Dette pga. et rævva opplegg av en søvnrytme eller hva det nå enn kalles. Jeg prøver å legge meg rundt 23-24, for jeg er da sannelig trøtt nok gjennom hele dagen, men da har jeg såklart kvikna litt til igjen. Prøver å lese litt, men det er jeg såklart for sliten til, så det orker jeg ikke. Så det ender opp med at jeg ruller rundt og endrer sovestilling flere ganger, helt til klokka har blitt mange og jeg endelig sovner av meg selv. Når jeg så våkner av alarmklokken (jeg har nemlig visjoner om å kunne stå opp seinest 9.00 hver dag. It still remains a vision) skrur jeg den enten på slumre, eller endrer tidspunktet til en halvtime eller time senere. Sånn holder det på til klokka er rundt 11.00. Det kan ikke være sunt. Jeg har tenkt på det, at jeg burde gjenoppta jogginga mi. Jeg var jo så kjempeflink i to dager! Eneste problemet er at det har regnet omtrent konstant siden da, og det gjør ikke akkurat at jeg fristes ut i naturen. Det er likvel ikke så altfor ille vær nå, så det spørs om jeg skal prøve å komme meg ut en tur likevel. Så kan jeg prøve å slite meg helt ut, så kanskje jeg sovner fortere i kveld, og får mer energi til å stå opp til en fornuftig til i morra. Da skal jeg jo uansett på jobb, så det kan være greit.Nå skal jeg prøve å lette baken opp fra sofaen. Skal prøve å i det minste få meg en kort gåtur og litt frisk luft. Og jeg får prøve å få litt orden på rommet mitt - det begynner å bli på tide. Kanskje jeg skal se en film, drikke litt kakao, sitte i bukser som er altfor store og i et pledd som er varmt og godt. Kanskje jeg også skal skifte på senga? Det fins ikke en bedre følelse enn følelsen av rent sengetøy!

Æsj, de få minuttene det tok å skrive alt etter utsagnet om en gåtur var tydeligvis alt som trengtes for at været skulle bli enda kjipere. Det er ikke striregn, men det har gått fra å være tåkete og duskregn til tåke og lett regn. Æsssj. Og sannelig ser det ut som om det blir enda verre også - nå hører jeg det også på taket. Nåvel, kanskje det gir seg litt hvis jeg bare får ordna meg litt klær og jeg får kommet meg ut. Selv om det ikke frister nå, så kan man se det på den positive siden; at det blir utrolig digg å komme inn att etterpå. Til en varm dusj og kakao, pledd og film. Og følelsen av at det er velfortjent!

PS!

Jeg har også kjøpt meg lerret og rød, blå og gul maling. Så nå skal jeg prøve å få malt litt også. Det var jo tross alt planen for året - å gjøre som jeg vil. Alt det jeg føler jeg ikke har rukket før, og som jeg har tid til nå - tegne, male, lese, reise, lage scrapbook m.m. Så nå gjenstår det bare å lage et staffeli, så er jeg i gang!

Stolt eier av ny jakke!

Det ble dessverre ikke den røde kåpen, men heldigvis en jakke som var enda finere. Det viste seg nemlig, som det så mange ganger gjør, at kåpen var ganske forskjellig enn det den så ut i katalogen. Jeg visste at det ikke var en ullkåpe, men det var jo ikke kåpe/jakkestoff i det hele tatt? Var sommerjakke-aktig i såfall. Og det hjalp ikke noe videre at jeg så ut som en complete kjerring i den heller. Buhu. Da får jeg evt. vente til jeg finner en annen kåpe som er som jeg vil, eller så får jeg sy den selv m. utgangspunkt i en jakke som jeg skulle ønske var ett nr større; nemlig mamma sin gamle trenchcoat i svart cordfløyel. Den er kjempefin, og er nesten mer som en kjole enn en kåpe, men den er akkurat litt for trang og vel så det, så det nytter ikke bruke den om man vil puste eller bevege armene.

Når det kommer til dagens fangst: I love it a lot. Den er betydelig kortere, ca. rumpelang, har tweed/fiskebeinsmønster, belte, svarte knapper i enkeltknapping og en stor krage. Den er herlig og jeg kunne rett og slett ikke forlate den alene i butikken, sammen med alle de urealistiske små størrelsene jeg bare kunne drømme om å få på meg. Den var nemlig den siste i menneskelig størrelse, og det var det som avgjorde saken. Den måtte rett og slett adopteres. Den kostet jo litt, ikke noen ekstrem pris på den eller noe, men jeg må nok trikse og fikse litt i de forskjellige kontoene mine før vi reiser til London. Men med denne jakka føler jeg meg hvertfall klar for storbyen!


This is not the one! Klarte ikke finne bilde av riktig jakke, og gidder ikke ta bilder og sånt. Men litt lik kan man kanskje si den er. Men med mindre knapper, som er svarte. Og belte med svart beltespenne. Kragen er enda større - går helt ut på skuldrene om den er delvis oppkneppet. Man kan også kneppe jakken/kragen helt opp, og brette ned. Som en slags vid pologenser. Åh, som jeg gleder meg til å bruke den!

En herlig... ømh... torsdag??

Har jobbet både tirsdag og onsdag nå (hurra, penger) men i dag ser det dårlig ut (hurra for det også!). Derfor skal man luske seg ned på selveste H&M og se om man kan få anskaffet seg noen av disse godbitene. Høydepunktet er selfølgelig den herlige røde kåpen til venstre (selv vil jeg ha den i en mer alsidig svart - men jeg kunne gjerne også tenke meg å ha den i rød). Så spørs det da, om de har noen av disse tingene her på Lhmr, eller om jeg må satse på å bestille på nett (som kan være risky i forhold til både str. og passform). Fingers crossed!

Fnis.

Atle Bjurstrøm er nyhetsanker i NRK og har alltid et lurt smil om munnen. Jeg lurer på hva han tenker på? Jeg blir iallefall i godt humør av denne karen. Ja, bare se på'n!

Hei, hopp og sprett.

Er våken (allerede?) og har på fredelig vis fått vite at jeg skal jobbe i dag. Jeg begynner nemlig ikke før 14.00 og skal jobbe til 19.00. Godt å kjenne noen trygge kroner samle seg, slik at man slipper å være fattig. Skal også jobbe lørdag, and it's all good. Det er nå en snau uke til jeg og min søster drar til London, og det hele virker ganske uvirkelig. Tanken på at jeg skulle befinne meg UTENFOR Lillehammer, liksom. DET er ikke hver dag.

Selv om jeg ikke har så kjempelyst til å jobbe, så har jeg kjempelyst til å tjene penger så jeg kan reise mer, og derfor håper jeg at jeg får mer enn bare disse vaktene i ny og ne. Hvis det fortsetter slik så må jeg evt finne meg en annen jobb i tillegg, og det har jeg egentlig ikke lyst til. Det blir for mye frem og tilbake. Æsj.

Men nå må jeg gå - prøve å psyke meg opp litt, spise, dusje og sånne ting. Legger med et bilde av en pen pusekatt. Fordi den er umåtelig skjønn. En sånn vil jeg ha når jeg blir voksen.

Det slår meg...

...at jeg ikke har skrevet et kløyva ord om min tilstedeværelse på Øyafestivalen (lørdagen). Siden jeg nå har sovet i nesten 12 timer (på grensen til å være for mye av det gode), er jeg opplagt nok til å skrive en liten rapport derfra også. Nå ødelegger jeg jo det fine opplegget med å være kronologisk, men det får man leve med.

Kom til Oslo sent fredag kveld, og ble hyggelig tatt i mot av Giskens mor. Gisken jobbet jo på Øya, så hun kom ikke hjem før ca en halvtime, tre kvarters tid etter at jeg kom. Så gjensto det bare å legge seg å sove. Lørdagen våknet vi til passende tid, spiste litt frokost, og fikset det vi skulle før vi dro retning Middelalderparken. Kom oss inn på festivalområdet, gikk litt rundt og så Bob Hund. Fant ut at man kunne spille Rockband The Beatles, så det gjorde vi. Gikk og gikk og gikk litt til før vi dro for å se på Norma Sass spille. Jeg hadde hørt om dem, men aldri på dem men jeg syns de var kjempeflinke. Etter konserten forlot Gisken meg for å jobbe, og jeg ble vandrende rundt i regnet alene, og så litt forskjellige konserter av artister og grupper jeg aldri har hørt om før, spiste litt og knabbet til meg gratis stuff (som jeg måtte presse ned i en minimal veske - good choice). Dagen gikk, og gjørma ble verre og verre. Situasjonen på bildet til høyre er i grunn ganske mild i forhold til noen av de andre stedene. På steder hvor det var litt bakke, var det rimelig ille. Et tykt lag med gjørme i en utfordrende skråning gjorde at man fryktet det verste - nemlig å dette med mest mulig kroppsareal ned i den herlige mørja. Men denne frykten vennet man seg rimelig raskt til, da det regnet stort sett hele dagen. Søkte ly hos spilleteltet ved noen anledninger, og fikk ladet opp til å dra ut og se konserter (og overraske Gisken med en rosinbolle). Så blant annet Karin Park spille, før jeg dro for å se på det jeg gledet meg aller, ALLER mest til å se: Röyksopp! Mot alle odds sluttet det faktisk å regne under denne konserten, og savnet etter en gratis Sony Ericsson-sydvest ga seg. Om været endret grunnet Röyksopps sjamanliknende kostyme, vites ikke. Konserten var i alle fall herlig. Musikken var ganske annerledes enn det jeg har hørt på cd, men det overrasket meg egentlig ikke. Röyksopp hadde med seg gjester, Robyn og Anneli Drecker, og jeg trodde også at Karin Dreijer hadde tatt seg turen, men jeg tok visst feil. Uansett, en helt herlig konsert, men jeg skulle gjerne ønske den hadde vart lenger! Det føltes ikke ut som om det var lange tiden de fikk spille - kanskje litt mer enn en time. Noen av sangene de spilte var "Eple", "Only This Moment", "Poor Leno", "What Else Is There", "You don't Have A Clue", "The Girl And The Robot" og mange flere herlige.

Selv om jeg elsker å ta konsertbilder, var regnet en ganske stor hindring denne dagen. Jeg fikk likevel tatt noen bilder, hvorav noen jeg legger ved her.

Dagen etter var møtte jeg Ylva og fikk sett på leiligheten hu deler med to andre. Den var kjempefin, og har bra beliggenhet. Dro på Ryes etterpå for å spise/drikke strawberry milkshake. It was good!

Etter jeg dro fra Ylva, vendte jeg nesen opp mot Sinsen, for jeg skulle nemlig dra å besøke min søster pluss samboer pluss katt. Skulle ta buss for trikk oppover og var hundre prosent sikker på at jeg skulle gå av på Rosenhoff. Dessverre ble jeg veldig usikker da bussen kjørte steder jeg aldri før hadde vært borti. Ble veldig usikker, og lot vær å gå av på Rosenhoff. Det viste seg imidlertid at jeg fint kunne gått av der, for det ble enda lenger å gå fra neste busstopp. Men der kjente jeg meg heldigvis igjen. Kom fra det med traumene. På Sinsen ble det kos med katt og spising av god "becon"-pizza. Splendid. Måtte til slutt vende nesen mot byen igjen, og vi stoppet innom min bror på Anker Studenthjem, for å sjekke ut den nye hybelen hans. Ble fulgt til Brugata av min søster, og fant veien tilbake selv. Stoppet innom Gisken på "Dattera til Hagen" for å si hadetbra og gikk tilbake for å hente bagasje og takket for meg.

Det ble en rolig tur hjem, hvor jeg benyttet tiden til å fordype meg ytterligere i Röyksopps verden av herlig musikk.

Ja, så var det den Quartfestivalen da.

Det ligger en ganske lang historie bak ønsket om å være tilstede på årets Quartfestival i Kristiansand. Målet var å få sett mitt store ungdomsidol og tidligere Guns N' Roses-gitarist Slash. For det var nemlig med Guns N' Roses jeg i 9.-10. klasse på ungdomsskolen først fikk smaken på ekte rock. Man kan si det hele egentlig begynte ganske humoristisk, med meg og min venninne Katrine som med latter så på og etterliknet Axl Roses noe spesielle dansemoves i musikkvideoen "Sweet Child of Mine" som surret og gikk på tv-fenomenet Svisj i disse tidene. Men det gikk fort opp for oss at også musikken var helt utrolig herlig. Og det gikk ikke lang tid før cd'r og dvd'r ble innkjøpt og avspilt 24/7. Det er ikke løgn å si at mye av ungdomstiden min gikk med til dette - DVD'n "Welcome to the Videos" ble sett minst en gang om dagen mens jeg beundret denne svette og langhårede mannen med hatt, sneip og gitar (og jeg gikk aldri lei, derimot ble volumet skrudd opp ytterligere for hver dag). Det gikk faktisk så langt at jeg selv gikk til innkjøp av gitar (både elektrisk og akustisk) med ønske om å spille i et rockeband. Dette ble det dessverre ikke noe av, og gitarferdighetene mine er fortsatt ganske begrensede (selv om jeg fortsatt har et ønske om å lære å spille, om ikke på rockestjernenivå, så hvertfall bedre enn den nåværende situasjonen).

Det var med stor sorg jeg og Katrine innså at vi kommet til verden ett par tiår for seint. Vi så på restene av Guns N' Roses med skam, og vi føyde oss til de rekkene som mente at Guns N' Roses ikke lenger eksisterte. Det var derfor en gledens dag da man oppdaget Slash' nye band, Velvet Revolver, med bandmedlemmer som inkluderte ex-gunnere Duff McKagan (på bass) og Matt Sorum (på trommer). Velvet Revolver var mer Guns N' Roses enn det Axls Guns N' Roses var! Hurra! Når det så ble offentliggjort at Velvet Revolver skulle spille på Øyafestivalen 13. august 2004 ble jeg overlykkelig, men kun for igjen å bli knust, da det viste seg at gudene var i mot meg (dette kan man ta rimelig bokstavelig - jeg angrer på valget om kirkelig konfirmasjon den dag i dag). Det hadde seg nemlig slik at en konfirmasjonsleir på det kristne sørland var obligatorisk, og dette måtte selfølgelig utspille seg i en uke, inkludert den dagen Velvet Revolver befant seg på norsk jord. Jeg var forbannet, og 13. august- konserttid, befant jeg og Katrine oss på et skjær på sørlandet et sted, lengtende etter å dra til Oslo, og med tanker som "nå, akkurat nå, kunne jeg hørt mine idol spille - FAEN!" Situasjonen ble ikke bedre av å komme hjem igjen til avisene jeg hadde tvunget mine foreldre til å kjøpe, bare for å lese altfor positiv omtale om en konsert jeg selv kunne befunnet meg på, hadde det ikke vært for FAENIHELVETE!

Min neste mulighet kom med ryktet om at Velvet Revolver skulle varme opp for Black Sabbath på deres to konserter i Oslo og Bergen. Rykte = billetter kjøpt! Det skulle imidlertid vise seg at de iallefall ikke kom til å spille i Oslo (helvete, hvis de skal spille i Bergen og jeg har billetter til Oslo-showet, da kommer jeg til å klikke!) "Heldigvis" skulle de ikke spille hverken her eller der. Men på den positive siden har jeg stiftet et veldig fint bekjentskap med Black Sabbath, og er veldig fornøyd med å ha sett en konsert med alle originalmedlemmene!

Så har man også de litt mer urealistiske mulighetene og forhåpningene med å få sett Slash. F. eks da mamma og pappa dro til London i 2005 - uten meg, i et tidsrom veldig nært arrangementet Live 8, hvor Velvet Revolver skulle spille. Jeg var av den oppfatningen at de GJERNE kunne tilpasse reisen sin etter akkurat det, OG ta med meg.

Jeg begynte å bli ganske lei hele greia. Det virket som om jeg aldri skulle få sett Slash i real-life noensinne. Jeg hadde mørke tanker helt til Velvet Revolver offentliggjorde en turnedato i Norge! NORGE! Tid og sted for begivenheten var Quartfestivalen, Kristiansand - 2. juli 2007! Nå hadde det seg slik at min mamma ikke var så veldig begeistret for at jeg og en venninne skulle dra nedover helt alene. Nei, det likte hun ikke. Faen heller! Derfor tok jeg ansvaret for å ordne opp på egenhånd. Jeg solgte mopedhjelmen min til ei venninne (jeg hadde jo strengt tatt ikke bruk for den, da jeg aldri har eid noen moped!) og kjøpte billett og offentliggjorde det hele til mamma. Blid var hu ikke, men heller ikke sur - derimot litt undrende over hvor jeg fikk tak i penger til billetten hen. Nåvel, samme kan det være. Så lyst på livet helt frem til jeg kom hjem fra påskeferien 2007. Sjekket Quart sine nettsider for å lese om oppdateringer om nye band etc. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg da jeg leste at "...Velvet Revolver avlyser Quart." Må ærlig innrømme at jeg gråt noen tårer, selv om jeg innerst inne ikke ble så overrasket. Det ble likevel til at vi dro, jeg og May Kristin, sommeren 2007. 2007 er kjent som et mindre bra år værmessig på festivalfronten, og man skulle ikke slippe unna på Quarten heller. Selv om det var oppholdsvær store deler av dagen, begynte regnet å pøse ned på kvelden, da headliner Chris Cornell spilte. Tidligere den dagen hadde vi fått med oss blant annet Black Debbath, Stonegard, Skambankt, CKY og Turboneger. Og til tross av regnet er dette til dags dato en av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt - selv om det manglet den viktige ingrediensen Slash.

Så, i år skulle det endelig skje. Ikke med Velvet Revolver riktignok, siden de ikke lenger har noen vokalist - men Slash & Friends fikk duge. Nå er Quarten en festival som egentlig er konkurs, og som greier seg svært dårlig økonomisk. Man kunne merke forskjellen på Quart nå og Quart da. For det første ble jeg forbanna da jeg så prisene. Eller, prisen for dagspass var i grunn ok, helt til jeg fant ut at man måtte betale pr. scene! Altså kunne man ikke gå rundt å se det man ville etter å ha betalt én pris. Neida, du må betale ekstra for å se artister på de mindre scene. Ikke at jeg hadde så ekstremt lyst til å se Veronica Maggio og Familjen sånn egentlig, men om jeg ikke hadde måtte betale ekstra for det, så hadde jeg nok tatt turen, sånn for festivalfølelsen sin skyld. Ikke at det egentlig hadde noe å si, da det var mange av de tidligste konsertene som ble avlyst, på grunn av at scenene ikke var FERDIGRIGGET. Lame.

Når alt kommer til alt, så må jeg innrømme at interessen for å se Slash i år var mindre enn før (ironisk, eller hva?). Både fordi jeg nærmest hadde gitt opp håpet på at det kom til å skje, men også fordi jeg har en bredere musikksmak og liker mange flere band nå. Likevel kriblet det i magen da jeg og May Kristin tidligere på konsertdagen var nede på havna og jeg kunne gjenkjenne gitarlyden som lå i lufta. Det er Slash! Det må det være! Åherregud! Tiden gikk og etter en stund med venting, slapp vi inn. Før Slash, Ozzy og the whole shabang kom på, spilte Juke Kartel, Skambankt (HERLIG, men altfor kort) og McQueen. Tankene mine under og rett etter konserten var HERLIG!, men i ettertid har jeg fått distansert meg litt til det hele. Jeg syns det virket litt som om Slash spilte pga. plikt og ikke så mye av lyst - men det er likevel fantastisk å endelig ha hørt sanger som "Fall To Pieces", "Slither", "Nighttrain", "Knocking On Heavens Door", "Sweet Child Of Mine" og "Paradise City" live og med Slash! Når det kommer til Fædrelandsvennen og VG/Dagbladets anmeldelser av konserten, henholdsvis terningkast 6 og 1, så syns jeg begge er helt feil. Jeg vil heller si det er en mellomting, for det var hverken supert eller elendig. Men jeg er virkelig glad for å endelig ha sett ham, og jeg er fryktelig redd jeg hadde angret om jeg ikke hadde benyttet denne muligheten!


Slash himself, Quart 09. Bilde: Rockman.

En ganske vanlig søndag.

Nå er klokka langt utpå dagen, og søndagen er foreløpig som søndager flest (i alle fall i mitt tilfelle) - ueffektiv. Når jeg våknet i dag, halvmatt og uten evne til å skjønne hvor jeg befant meg, var været ganske fint. Jeg så faktisk for meg selv at det var passende vær til å ta seg en tur ut i skogen (for å gjøre opp for gårsdagens utskeielser - damn you, Walters Mandler m. venner). Nå har derimot været skiftet, og det blåser og støyer ute. Istedet for å gjøre det jeg så fint hadde sett for meg tidligere i uka (rydde rommet, badet, kjellerstua etc.) har jeg sett på Komiprisen 2009, spilt Farmville (mine addiction) på Fjasbook, spist wokrester fra i går, sløvet og irritert meg over meg selv. Men likevel føler jeg at jeg fortjener litt total avslapning og kos. Spesielt etter en krevende lørdag. Som jeg skrev tidligere, sov jeg ikke stort mye natt til lørdag, det gikk mer i slumring og rare mellomvåkne tanker. Jeg så ikke så positivt på situasjonen når jeg ikke engang ville ha frokost, enda så sulten jeg var. Fikk likevel trødd i meg noen skiver, sånn at jeg ble litt bedre etterhvert i alle fall. Hadde videre positive og oppmuntrende tanker om at de åtte timene på jobbe skulle gå som en lek - med masse kunder og lite tid til å tenke over klokka. Joda, det gikk vel i grunn greit etterhvert, men minimalt oppmuntrende når jeg første gangen så på klokka. 11.08?? Ikke MER?? Haff. Mot slutten av dagen var jeg virkelig i dårlig form - desillusjonert, feberfantaserende og jævlig. Jeg tenkte at nå, nå har svineinfluensaen tatt meg. Og jeg gledet meg over det - for da ble jeg hvertfall ferdig med det, og stronger than ever! Det var rare tanker som gikk igjennom hodet mitt den dagen, for å si det sånn. Og jeg har faktisk et veldig avslappet forhold til denne nye pandemien, tross alle spritdesinfeksjonsflaskene som står omkring i butikken og venter på å bli brukt.

Så, etter en lang dag på jobb, med diverse problemer og legitimasjonsmangel og irritasjon og lengsel etter hjemmet (ikke bladet), kunne jeg endelig dra hjem. TRODDE JEG. For så klart hadde min brilliante, ufungerende hjerne gjort noe feil med veksel etc. i løpet av dagen, sånn at oppgjøret ikke ble riktig. Så måtte jeg spørre etter hjelp, også klikka programmet, også, også, også. Etter langt om lenge fikk jeg endelig dratt, og innen den tid var jeg ikke i stand til å se veien klart (omtrent). Vel hjemme var det å sjekke avlingene i Farmville o.l., med en rumlende mage og lite lyst til å lage mat. Når jeg så fikk slept meg opp av sofaen, laget jeg meg wok m. nudler. It was yaaam! Ble god og mett og orket ikke annet enn å ligge langstrakt ut i selskap med Roberto Benigni, da også Walter og Delivio kom på besøk. Kunne jo ikke være frekk, så måtte jo ta godt i mot dem også. Når klokka ble mange måtte jeg ta avskjed med Roberto for kvelden, og heller setter på et program på tv'n (sannsynligvis Jukebox Jazz etc.) som var trygt å sovne fra. Tillot meg selv å dubbe av på sofaen. Da jeg våknet igjen, var jeg litt mer oppegående. Klokka var masse, men jeg ville likevel opp å sjekke Fjasbook etc. Det store, mørklagte huset føltes ekstra stort og ekstra mørkt i og med at jeg var alene hjemme. Skrudde på lyset i stua og følte meg bedre. Satt fredelig på pc'n en liten stund før jeg hørte lyder utenfor på verandaen, lyder som definitivt ikke var vinden. Verandaen ligger like ved skogen, og utelyset var skrudd av. Ut gjennom vinduet på verandadøren kunne jeg bare se stummende mørke, og jeg likte det ikke. Modig, og med bankende hjerte listet jeg meg bort til døra og skrudde på en lysbryter av gangen. Først til strømmen, så til de to utelampene. Det jeg så fikk øye på var en stor, langhåra katt som stirret litt skremt tilbake på meg. Den hadde nok forelsket seg litt i dørmatten som lå der ute, for der hadde den nemlig stått og klort høylydt, helt til den ble skremt vekk av mine lysbryterkunster. Ble veldig lettet, da jeg hadde fryktet å finne en halvdød uteligger som trengte hjelp, der ute. Kunne fredelig gå å legge meg. Sovnet som en stein, og våknet opp seint neste morgen (men dette har vi alt vært igjennom, du får heller lese innlegget fra topp til bunn, en gang til - om du skulle ha gått glipp av noe).

Ville tilstander.

Huff, det er tre kvarter til jeg begynner på jobb. Og her sitter jeg. Uten en god natts søvn. Var på bursdagsfeiring i går, det gikk rolig for seg og det ble ikke spesielt seint. Nå jeg kom hjem tok jeg meg en snartur innom pc'n før jeg la meg. Men jeg fikk IKKE sove. Selv om jeg var ganske trøtt. Så har slumret meg gjennom natta med tanker som "nå må du sove" og "det er ikke lenge til du skal opp igjen på jobb". Jeg veit dette ikke er så strategiske tanker å ha, men de dukker liksom opp uten at man vil det selv, og forverrer det hele. Når jeg så sto opp i dag følte jeg meg kvalm, både fordi jeg var sulten, men også pga. av tanken på 8 timer jobb i denne tilstanden. Har prøvd i meg litt mat nå, men det har seg ofte sånn at om morningen virker alle brødskiver tørrere og alt pålegg kjedeligere enn det vanligvis pleier. Huff. Det er alt jeg har å si.

Crazy days (ikke på Cubus, sådan).

Nå har jeg altså har fått meg ny jobb - på Coop Mega (siden butikken jeg jobbet i før ble lagt ned). Og det er slitsomt. Ikke fordi jeg må jobbe så mye, men tvert i mot fordi jeg aldri veit når jeg skal jobbe. Jeg kan forvente å bli ringt opp når som helst, og må alltid være forberedt til å gå på jobb. Så denne uka har jeg hatt fri. Jeg ble ringt opp mandag (24.08), men siden jeg hadde bursdag og fordi jeg ikke trodde det var sannsynlig at jeg ble ringt opp den dagen, så la jeg andre planer. F. eks så dro jeg og klipte håret (jeg savner det lange håret mitt, men det ser mye friskere ut nå - føler likevel at det korte/kortere håret mitt får meg til å se ut som om jeg er 14 år, og ikke 20) og ellers hadde jeg en ganske rolig dag.

Det syke er at jeg også var på joggetur. JOGGETUR. Frivillig. Nå skal det sies at det ikke var 100 prosent jogging, men litt mer skiftende mellom de forskjellige gangartene. Er da ikke i god form heller. Intervaller kan man kanskje kalle det. Likevel. Den ene joggeturen er hundre prosent økning i trening i forhold til fjoråret. Det verste er at dette gjentok seg også tirsdagen. *Grøss* Er det sånn det skal være å endelig bli 20? Man mister vett og forstand? Tirsdagen møtte jeg imidlertid også på ei elgku og kalven hennes. Jeg har vært klar over at det ferdes firbeinte skapninger der inne i skogen, og det er også litt derfor det ikke alltid er like lett å pelle seg ut på tur. Man vil jo ikke hisse på seg store dyr når man selv ikke løper (om det kan kalles det da) fortere enn 3 km/t. Overraskende nok ble ikke mitt møte med elgen skummelt i det hele tatt. Faktisk så var det ei som gikk forran meg, som snudde og kom tilbake og sa fra til meg at det sto en elg med en kalv i veikanten rundt svingen. Og i stedet for å forlate åstedet i frykt, gikk jeg heller retning elgen, skuelysten som jeg er. Og der sto de. Og stirret tilbake på meg på trygg avstand. Nå turte jeg ikke å stirre på dem altfor lenge, så jeg snudde likegreit. Og jeg må innrømme at jeg kikket bak meg opptil flere ganger på hjemturen. Jeg hadde nemlig ikke umåtelig lyst til å bli overrasket av en sint elgmor som kommer gampende etter meg. Nei, nemlig.


Det ble jo en noe lang wildlife-report, men jeg regner med at eventuelle lesere setter pris på å vite hva som skjer i skogen like ved meg. Ellers har jeg forhåndsstemt, fikset og trikset reiseforsikring, visa-kort og andre ting som må fikses før London-turen. Gleder meg mer og mer. Håper på at det blir brukbart vær der. Stusselig å være borte i 5 dager om man så må tilbringe tiden i regnet. Eller på the tacky hotelroom. Jeg og min søster har foreløpig laget endel planer for turen, blant annet skal vi drikke fancy afternoon tea, vi skal på show, vi skal shoppe, vi skal se på alle de typiske turistattraksjonene, vi skal finne masse steder fra filmer og ta bilder ved dem (f. eks døren i Notting Hill - akkurat dette punktet er noe jeg gleder meg masse til!) også mye mer. Mer spesifikk vil jeg ikke være. Den påfølgende reisebloggen vil inneholde mer detaljer og bilder og alt (skal blogge om London hvertfall før jul - lover!) Åhh, 5 dager i London er helt sikkert ikke nok. Sannelig godt man skal bo der ett år eller mer, en gang.

Angående å bo i London, så blir jeg mer og mer looney for hver dag. Jeg har kjempelyst til å gå interiør på NKF i Oslo i 2 år (for så å ta bachelor i London), men jeg er så redd for å plutselig finne ut at jeg vil noe annet. Hvor sannsynlig det er, det er jeg ikke sikker på. Akkurat nå føles det veldig riktig, men det er uansett kjipt å ødlse ut 80. 000 i året på utdanning om man så skulle få det for seg at man vil bli prest (eller rockeprest, for den saks skyld).

Noe annet som bekymrer meg er økonomien. Ikke så mye verdensøkonomien som min personlige. Her skal jeg reise til London, og har akkurat skrapet opp nok til det. Også må jeg spare opp til PC/Mac (her har jeg heller ikke helt bestemt meg HVA jeg skal spare opp til, men jeg er rimelig sikker på at det blir en Mac), ikke at det egentlig haster så veldig, men jeg har lyst til å skaffe det snart uansett. Tror vi snart blir dataløse her i familien. (Taster nå i vei på mammas jobb-pc, som så snart blir røsket vekk fra meg. Vi snakker måneder asså, ikke minutter. Den stasjonære er det ikke vits i å skru på en gang. Den vil ikke mer.) Jeg må også spare opp til New York tur til en gang utpå våren (mars, antakelig). Det er heldigvis en liten stund til enda, men jeg trenger likevel penger til andre reiser aswell. OOOG mitt rare hodet sier meg at det ikke er lenge til jul, dvs. heller ikke lenge til jeg må søke skole. Selv om det ikke stemmer helt, og at jeg bare burde slappe litt av.

Nå pøser det ned ute, så blir nok ikke en tredje joggetur denne uka. Er kanskje tryggest sånn - kan jo ikke la det bli en vane heller.

Hurray!

Jeg skal til London! 09.09.09! Og jeg forbereder meg ved å spise scones, drikke masse te og se på britiske serier. Å, som jeg gleder meg!

Visst, ja.

Mistenker at jeg ikke har evnen til å skrive korte blogginnlegg.

Back from Oslo, yes.

Enda en gang. Denne gangen for å se Metallica (for tredje gang), og for å møte lagkamerater, og for å (stuff, stuff, stuff) spise, og for å ruinere meg (why, Platekompaniet, WHY må dere friste meg med alle deres tilbud? Jeg klarer jo ikke stå imot. Vi har jo ikke så gode tilbud der jeg kjem fra, må vite.)

Uansett. Det hele begynte torsdag 30. juli. Jeg og min konsertbuddy Karina forlot Lillehammer i de ikke altfor tidlige morgenstunder, og ankom Oslo ca halv 2. Togturen gikk smertefritt, og hadde morsomme elementer i seg. Vi satt nemlig på en fireseter sammen med to andre damer og midtveis ut i turen kom en afrikansk, litt eldre mann forbi. Plutselig svinger toget litt brått, og mannen velter retning dama som sitter nærmest midtgangen. Hennes reflekser gjør at hun strekker ut hendene for å ta ham i mot, og hun er så heldig at det hun griper tak i er... vel... rumpa hans. Hun får skubbet ham opp, og han virker takknemlig. De to damene over oss begynner sakte, men sikkert å le av situasjonen, mens de gjenskaper posisjoneringen av hendene brukt til å redde noens dag med. Jeg og Karina klarer heller ikke å la være å le, og heldigvis hadde de ikke noe i mot det.

Jeg og Karina trasket oss gjennom bussterminalen og hjem til Gisken, hvor vi fikk lagt fra oss saker og ting. Frem til konserten gikk vi litt i byen, spiste litt osv. Det ble plutselig pøsregn, så vi stakk innom Nille for å kjøpe 3 stk. kule, matchende gjennomsiktige paraplyer (nesten gratis!) og 4 stk tannbørster til kr 10 til meg (noe måtte jo også jeg glemme). Vi dro til Arkaden og områdene rundt for å shoppe litt. Var innom Indiska og fikk trang til å kjøpe nesten alt, og på Arkaden klarte jeg sannelig å finne 2 par ekte Converse, Chuck Taylors (rosarød? og grønn), til kr. 500,- Rundt konserttider etterlot vi paraplyer og poser til Gisken, mens jeg og Karina gikk retning Spektrum. Klarte heldigvis å finne riktig inngang med det samme (stor vakt pekte ned på bakken forran seg da vi spurte ham om hvor inngang 3 lå). Rett innenfor døra ble vi grafset litt på og sendt videre inn. Smertefritt. Etter litt frem og tilbake og litt spørring (dårlig merket, pff...!) fant vi også rett inngang til plassene. Før konserten tenkte vi å spørre etter noe noe å drikke (grafserne tar alltid fra stakkarslige mennesker flaskene deres), og de skulle faenmegta ha 38 kr for en flaske Imsdal (helt opp i en PAPPKOPP - de unner oss ikke engang panten). Jeg svarte "Ehh, neitakk" og bestemte meg heller for å drikke vann fra springen. Fikk senere Karina til å snatche en kopp til meg, så jeg kunne bringe med meg vann hvorenn jeg ville.

Vi var spente på å se plassene våre (vi fikk sitteplasser denne gangen, etter lang tids nervepirrende billettkamp) og fryktet det verste (f. eks plassert BAK en søyle eller lyskaster, helt bakerst), men vi ble gledelig overrasket. Vi satt i passe høyde og var plassert litt på siden av langsiden (av den RETTE langsiden, where all the action foregikk). Vi kunne nå begynne å se frem til å endelig se en konsert uten å måtte dele svette med 5000 andre som humper og skvetter rundt deg, mens du selv prøver å kunne puste. Vi satt like ved trappene, men vi tenkte det var jo bra - om vi måtte på do. Dessverre viste det seg at VED TRAPPEN (når man hadde en hel rekke idioter ved siden av seg) ikke var så strategisk plassert. Rekken med idioter var for det første: FULLE - og falt stadig vekk ned på seteraden forran seg, og for det andre: lystne på MER ØL. Altså fartet de frem og tilbake for å tilfredsstille denne lysten, mens andre prøvde å få med seg konserten. Æsj, mennesker ass. De burde dø.

Alt i alt var konserten kjempebra - vi hadde full utsikt fra plassene våre og ingen andres svette på våre kropper. Etter å ha kommet oss ut i den kalde, fuktige lufta, fant vi ut at det var en god idé å prøve å få sett Metallica på nært hold, kanskje tilogmed bli bff's med dem. Vi rigget oss til utenfor utgangen, hvor det sto masse trailere. Der sto vi. I lengre tid. I løpet av en kort stund hadde vi snakket med en full person om James Hetfield og om at denne fulle personen godt kunne ha hatt lyst på ham. Det var hvertfall det vi innbilte ham. Gøy. --- Så, etter lang tid ute i kulden, og nesten uten håp, fikk vi øye på noe. Det var Rob. Kort (vel, kort var det ikke) tid senere etterfulgt av Kirk. Ihh! Så gikk det en stund, før den store, svarte bilen med sotede vinduer transporterte dem vekk (jeg så Kirk's krøller gjennom mørk rute på 1.5 meters avstand. Ikes!). Vi så for oss at Lars og James muligens hadde blitt sneket vekk derifra tidligere, men fortsatte å stå der litt til. Og sannelig fikk vi se dem også! Riktignok også på avstand, før de også forsvant i hver sin bil. Ekstase.

Fredag våknet vi opp med piping i ørene. Klarte likevel å få i oss litt mat, før vi dro for å hente Trønder-Trine på Oslo S. Mens Trine og Gisken dro for å legge fra seg bagasje, tok jeg og Karina turen mot Oslo City. Planla nemlig å møtes på Platekompaniet. Lurt. Mens vi ventet klarte jeg å få lyst til å kjøpe Elvis-glass (dritkule, men jeg har da ikke noe forhold til Elvis) og diverse annet på Mique. Karina kjøpte litt forskjellig, før vi dro på Platekompaniet. Kjempelurt. Så var jeg merennnokkroner fattigere. Fikk heldigvis en gratis DVD på kjøpet for min hamstrebragd, og bidro også rikelig til at de andre fikk det. Stakk også innom H&M en tur, men jeg var på merkelig vis blitt tilfredsstilt på pengebruk-fronten. Tok meg likevel råd til å (stuff-stuff) spise litt med de andre. Måtte etterhvert vende tilbake til Giskens House for å hente Karina sine ting, da hun skulle dra i halv 6-tia.

Etter at de resterende tre av oss hadde spist en absolutt yammy middag på Punjab Tandoori, ja, hva gjorde vi da? Min hukommelse er ikke alltid den beste.

Lørdag. I litt død form? Spiste litt frokost og bestemte oss etter en stund for å dra på Teknisk Museum. Der ble vi møtt av den fristende plakaten 'Såpebobleshow, idag kl 13.30 i aud. F'. Hvem sier neitakk til noe sånt? Vi ilte til billettluka og kjøpte studentbilletter (takk for godene, kjære studentbevis - frem til 15. sept). Sto i kø med noen barnefamilier, som utgjorde 94% av publikummet. De resterende 6% var oss. Vi satt i midten, med gode plasser og med unger rundt oss som hylte i begeistring av boblene i alle mulige størrelser. Vi hylte ikke i begeistring av boblene i alle mulige størrelser, men vi ble likevel amazed, om enn på et mer diskre vis. Videre gikk turen inn på den midlertidige musikkutstillingen og videre til den faste - hvor trønderen viste sine skjulte evner. Jeg og Gisken måtte se oss slått i "slappe-av-i-hjernen-spillet" av den utrolige Brainmaster-T(ey) (som forøverig så distraherende ut, med måleintrumentetet som et Rambo-tørkle rundt hodet - riktignok så jeg nok ikke bedre ut selv). Gikk gjennom global oppvarming-utstillingen iført badeand-gule gummistøvler før vi dro tilbake til byen.

Tilbake i byen tok vi oss enda en liten shoppingrunde, før vi dro for å kjøpe grillmat. Vi hadde nemlig planlagt grillings med the so-called team. Vi ble i det minste 4 av 6, og fint hadde vi det. Vi spiste masse (altfor mye i mitt tilfelle) og snakket og hadde det gøy. La oss etter at Gisken hadde sovnet i en haug av mennesker (les: meg og Trine) i en digg uteseng/sofa, og jeg og Trine hadde undret ferdig over lysene på Plaza.

Søndag morgen. Sto opp med en underlig følelse av å være mett, og samtidig litt sulten. Fikk tilbud om mat, men avslo først. Etter en liten stund måtte jeg krype til korset og spise en brødskive likevel. Møtte Nina til latte og cookies (stuff, stuff) på Evita, for å catche opp på livet, London and the swine-flu. Hygget oss og foreviget begivenheten. Trine skulle dra med tog kl. ett, så vi fulgte henne bort. Nina dro også igjen da. Mens vi ventet på toget fant vi masse skrivefeil, orddelingsfeil og liknende all around us. Vi så at det nok kunne bli nødvendig med en skriftlig klage.

Etter de to lagkameratene hadde dratt, dro vi hjem til Gisken for å henge litt for så dra med til bussterminalen med all bagasjen min. Så dro også jeg. Tilbake i Lillehammer var det i det minste fint vær som møtte meg denne gangen. Litt trist var det likevel, både å reise fra menneskene og byen Oslo. Heldigvis er det ikke lenge til jeg drar nedover enda en gang.

Hmm...

Nå begynner jeg å komme litt mer inn i det hele blogg-opplegget. Gjorde ferdig et innlegg fra tidligere i sommer, og siden jeg allerede hadde lagret det som en kladd, dukket den opp langt nede på bloggen og ikke helt øverst. Jammen, da skjønner jeg det.

Skal lage en blogg fra Kristiansand også, den dukker nok opp seinere.

Etter det skal jeg bli mye flinkere til å blogge kronologisk. Jeg lover.

Back again

Nå har jeg atter en gang kommet tilbake til Lillehammer etter enda en Oslotur. Det hele begynte ganske "spontant" da jeg fikk melding fra Gisken på onsdagen, hvor hun inviterte det såkalte laget til å finne på noe i helgen. Spontant kan man vel kanskje ikke kalle det (det er ikke så lett når man jobber nesten hver dag), men det gikk hvertfall ganske fort for seg. Etter at jeg på torsdagen fikk snakket meg til å få gå en halvtime tidligere på fredagen, var det bare å gå i gang med å bestille bussbilletter og pakke sakene sine. Fredag var en stille dag på jobb, så det var godt å kunne gå litt før sånn at jeg hadde god tid før bussen kom. Vel fremme i Oslo ble jeg plukket opp av Gisken, og vi parkerte bagasjen min hjemme hos henne. Så gikk vi tur. Opp ved Grünerløkka og alt det derre. Vi så på Søstrene Sigvaldsen, ikledd snerk fra Akerselva og stoppet innom hu Hønse-Lovisa. Herlig. Vi gikk også rundtomkring kunstnerstrøkene ved Blå, og tuslet litt her og der. Jeg har ikke sjans til å huske navnet på alle stedene.

Lørdagen (11.07.09) startet med frokost hos Gisken, etterfulgt av et latte-og-cookie-besøk på Evita (fattiglapper som vi begge er, var dette besøket sponset av en barmhjertig sjel). Der var det koselig å sitte og snakke mens man ventet på at Ylva skulle ankomme Oslo. Etter å ha plukket henne opp på Oslo S, ble det enda mer Oslo-vandring og såntno. Vi kjøpte ingredienser til å lage pai, før vi dro til Gisken. Der spiste vi middag, før vi satte i gang med å leke husmor på høyt nivå - dette mens vi i spenning fulgte med på hva naboene i de andre blokkene foretok seg. Oh, the excitement! Etter pai-kokkeleringen og pai-spisespisingen, gikk turen atter en gang ut i Oslos gater. På vei til en skate-/grafittipark viste skjebnen seg ved å la meg snuble over en 200-lapp på gaten. Vi ble overlykkelige og bestemte oss for at den skulle brukes til å kjøpe 3 stk. øl med. Før det dro vi en tur til Middelalderparken, både for å vorse, nyte været, finne på sang og dans og for å erte på seg gjess. Når vi hadde gjort vårt der, begynte vår søken etter et sted å kjøpe tre øl. Dessverre viste det seg at alle de aktuelle stedene for oss hadde 23-årsgrense. Derfor satte vi oss på Asylet, som var et rolig og koselig sted, som egnet seg for folk som ville snakke. Noe vi gjorde en stund, både ute og inne. Deretter gikk turen til verandaen til Gisken, hvor vi ble sittende en stund for å snakke (dvs. snakke vås, si rare ord og sende lydmeldinger til våre lagkamerater). Så ble vi så slite at vi måtte legge oss.

Søndagen begynte også med frokost, og fortsatte med vandring. Turen gikk ganske snart til Oslo S, da Ylva skulle dra hjem til Drøbak. Jeg og Gisken gikk atter en gang til Grünerløkka, for å sjekke ut søndagsmarkedet på Blå, og for å sjekke ut Frøken Dianas Salonger, som var stengt sist gang jeg var i Oslo. Grunnen til at jeg ville sjekke ut den butikken var fordi jeg hadde sett den i interiørbladet Rom 1-2-3, og hun som eide den hadde en skikkelig kul leilighet. De hadde noen kule ting, blant annet en lampe med et kult retro blomstermønster, og det var igrunn ikke skremmende dyrt der - men jeg likte leiligheten til hu dama bedre enn selve butikken. Men det var gøy å ha fått vært der hvertfall. Etter det satt jeg og Gisken litt i parken, før vi bestemte oss for å sjekke ut kokosbollebutikken som lå øverst i gata. Det viste seg at kokosbolle x 2 = 200 kr - 3 øl! Skjebnen sier jeg. Skjebnen. Det ordner seg for snille (fattige) piker? Turen gikk så hjem igjen, forbi Ylvas nye leilighet. Forresten så vi også Morten Ståle Nilsen og Kristoffer Schau på veien. Hjemturen ble også foreviget gjennom noen kunstneriske filmklipp, tatt opp på mobilen i elendig kvalitet. Men morro var det likevel. Når vi kom tilbake så vi ferdig en CSI-episode, før vi spiste middag. Det ble litt dårlig med tid, så jeg endte opp med å ta et litt seinere tog. Da rakk jeg også en dobbel-dessert, pai og bær med vanilje-kesam. Nam.

Togturen hjem var ganske slitsom. Jeg var generelt kjei, toget var kjempeskrøpelig og bråkete, og det gjorde så det var litt mer krevende å få lest ferdig Slumdog Millionaire. Boken var bra, men ganske forskjellig fra filmen. Om jeg skal være ærlig, så vil jeg si at filmen fanget meg mye mer. Men nå skal jeg hvertfall legge meg - i morgen er det tilbake til virkeligheten, med jobb og mas. Det er ikke umulig at det dukker opp bilder ved en senere anledning.